torsdag 19. april 2018

Manic Street Preachers - Resistance Is Futile


Nytt album fra James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore er alltid en begivenhet, så også denne gangen. Manics har også gjort det til en vane å gi fansen demoversjonene av låtene i en DeLuxeversjon, og på den er det også to ekstra låter. Jeg velger her å se bort fra demoversjonene, da jeg mer ser på det som en gest til fansen. Men når det er sagt så er det sjølsagt interessant å høre hvordan låtene var i starten, da de var mer nedstrippa.

Manics har som vanlig mye de ønsker å formidle, både musikalsk og tekstmessig. De legger ikke skjul på sitt politiske ståsted et stykke ut på venstresida og slik må vi også tolke albumtittelen. I utgangspunktet virker den pessimistisk, at motstand er nytteløst. Men kjenner jeg Bradfield & co. rett så er nok meninga at motstand mot det som er rett og riktig for folk flest er nytteløst.

Musikken er som alltid mektig og til tider storslått, og det er noe jeg liker. Derfor er det mange låter som griper meg, og mest av alt "Liverpool Revisited" som er en hyllest til byen Liverpool for at de aldri ga opp i kampen for rettferdighet for de 96 som døde på Hillsborough den fatale dagen våren 1989. De holdt ut og de fikk rettferdighet for de 96, om enn veldig seint. Som fotballfan og en som har de dramatiske TV- og avisbildene på netthinna den dag i dag så er dette en spesielt sterk sang:


En låt som med all sin storslagenhet gir meg gåsehud er "Distant Colours" Manics vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for at jeg som lytter føler meg helt henført:


"International Blue" var første singelen, etter sigende er dette et tilbakeblikk på den musikken som forma medlemmene i Manics da de var unge. Den samme japanske unge kvinnen som var med i videoen til "Distant Colours" er med også her, og igjen en video som gir rom for mange tolkninger.

Manics liker også å fortelle om personer de mener fortjener å bli framheva, som gatefotografen Vivian Maier i "Vivian" og en av Wales' største poeter Dylan Thomas og hans stormfulle og alkoholiserte ekteskap, i sangen "Dylan and Caitlin". Artisten The Anchoress (Catherine Anne Davies) er her med på vokal som Caitlin, noe som også er blitt en tradisjon for bandet, å ha med en kvinnelig vokal på en av låtene på hvert album:


"A Song for the Sadness" er også en mektig sang som gjør inntrykk på meg, både musikalsk og tekstmessig:



Det som jeg liker med dette bandet er at alt virker så gjennomtenkt, og da tenker jeg både på musikk og tekster. Det er en tydelig mening med det musikalske uttrykket i hver sang og det er også helt tydelig at Manics ønsker å fortelle historier til ettertanke, som gjør at lytteren stopper opp og tenker litt ekstra. Det gjelder også for "In Eternity":


Åpningssporet "People Give In" er av albumets mer rolige låter sjøl om den også har et sterkt budskap til folket om å holde seg sterke, ikke gi opp sjøl om en eldes. "Sequels of Forgotten Wars" og "Broken Algorithms " er også sterke låter sammen med litt roligere "Hold Me Like Heaven". Avslutningssporet på det ordinære albumet "The Left Behind" og bonussporet "A Soundtrack To Complete Withdrawal" er vel de to låtene som ikke tar meg helt, spesielt sistnevnte blir noe stillestående etter min smak.

Det andre bonussporet, "Concrete Fields" må også nevnes, ikke minst for de avsluttende verselinjene We had joy/we had fun/we had some seasons in the sun "Some" er lagt til ellers er dette identisk med refrenget i Terry Jacks' monsterhit fra 1974, "Seasons in the Sun". Artig at Manics hedrer Jacks og hans vakre og tidløse mesterverk på den måten.

Dette albumet har vokst på meg for hver eneste lytt og konklusjonen min er at Manic Street Preachers fortsatt er aktuelle og at de fortsatt leverer storslått rock til meningsfulle tekster.

Karakter: 5,5.

søndag 15. april 2018

Waylon - The World Can Wait


Nederlandske Willem Bijkerk har Waylon Jennings som sitt store forbilde, og da sa artistmnavnet seg sjøl. Han var ene halvdelen av Common Linnets som kom som en rakett de siste dagene før Eurovision 2014 og ble nr. 2 med den vakre countryballaden "Calm After the Storm". Waylon gikk ut av Common Linnets etter det for å fokusere på sin solokarriere, men er tilbake i Eurovisionmanesjen igjen i år som Nederlands forhåndsutvalgte artist. Blant fem aktuelle låter valgte han den røffe countryrockeren "Outlaw In Em'" og den er sjølsagt med på albumet han slapp nå på fredag 13. april. De fire andre er også med på skiva uten at jeg vet hvilke av låtene på albumet som var alternativer til "Outlaw In Em'", her fra lanseringa av den som Nederlands ESC-låt av året:


Så over til albumet som helhet og jeg må si at Waylon her gir oss country og countryrock av høy kvalitet. Han har den rette stemma for denne musikken, røff og litt raspete og han har en ekthet i låtene som jeg liker. Til tider kan han balansere på ei stram line i forhold til å ramle ned på feil side og bli mer blass popcountry. Men det gjør han ikke, han finner den rette balansen og det gjør at dette blir meget troverdig for meg. Ikke minst viser han det på "Highway of Heartache" som også er countryrock av den litt røffe sorten:


I det hele tatt så synes jeg Waylon ville ha gjort forbildet sitt stolt om han hadde levd i dag. For det er en nerve i musikken som sier meg at Waylon har knekt koden når det gjelder å levere country og countryrock slik det skal gjøres. Og jeg vil også si at de mange countryrockband som vi har her til lands har noe å lære her. Et godt eksempel på det er åpningssporet "Back Together":


En annen låt som viser at Waylon er en fullblods countrymann er gripende "Paperboy" som også tekstmessig er klassisk for sjangeren: Om avisgutten som jobber hver natt for å kjøpe sin kjære et diamantsmykke. Men når han har gjort det skjer tragedien og kjæresten får nyheten av politiet på døra, og de bringer med smykkeskrinet og brevet han skrev da han satte seg dette som mål, funnet i bilen. Fortalt med den sårheten i stemmen som en slik gtekst krever.

Det er 11 spor på albumet, "Outlaw In Em*" har både en ordinær versjon og Eurovisionversjonen. Siden det er bare ca. 40 sekunders forskjell på de kan en jo spørre seg hva som er vitsen med det, men det blir egentlig bare pirk. For dette er et helstøpt album uten svake låter. "Shadows In The Dark" er den mest rene countrylåten, en midtempo sak der Waylon igjen viser at han har en god historieforteller. "That's How She Goes" er ikke ulik "Shadows In The Dark", men ørlite mer rocka. Det samme kan sies om "Thanks, But No Thanks", en litt roligere sak om å si nei til å tilbringe kvelden med en ex sjøl om det frister. "She Just Wants To Play" derimot er tilbake til et røft countryrockland. Tittelsporet er en rolig og følsom låt som etterhvert som jeg lytta på den framstod som en perle.

Siste låten jeg tar med er enda en følsom og sterk sang, "Home":


Waylon er beviset på at en trenger ikke være amerikaner med røtter i Nashville eller Bakersfield for å lage ekte, følsom og god country og røff, følsom countryrock. En innertier av et album i mine ører.

Karakter: 6.

fredag 13. april 2018

Oslo Ess - Frie Radikaler


Nytt album med Oslo Ess og det er minimalistisk i den forstand at det klokker inn på bare rundt 25 minutter og med kun åtte låter i tillegg til en halvt minutts intro før de drar i gang med tittellåta. Akkurat det skuffer meg, de burde klart ihvertfall ti låter, som har vært deres standard til nå.

Når det er sagt så er jeg ikke skuffa rent musikalsk. OK, det er ikke noe nytt Oslo Ess vi får her. Det er energidrevet rå rock på høyoktan, mye punk. Men jeg liker det, og Oslo Ess er blant mine favoritter av norske band nettopp pga. denne energien. Dessuten har vokalist Åsmund Lande en tydelig diksjon, jeg får med meg så og si alt av tekstene, og det er et stort pluss i min bok.

Tittellåta "Frie Radikaler" er en typisk Oslo Esslåt, og viser at dette er et band som også legger vekt på at tekstene skal være bra "Bakgater blinker i blått, vi er decibeller, banker deg opp, vi er tro mot blekk og bråk, vi er frie radikaler". Og en tekst med mening finner vi i "Feil Folk" som er en beintøff kritikk av politiets jakt på slitne narkomane.

"Leter Etter Deg" er igjen en høy oktanlåt som river hardt i rockefoten:


"I Fritt Fall" er en beskrivelse av den store kjærligheten i nye ordelag, den beskrives som et "romantisk mareritt". Tekstmessig er dette et høydepunkt. "Ingen Forandring" og "Hardt  Mot Hardt" er også gode, energiske låter med gode ord og vendinger i tekstene.

"Jeg Vil Ikke!" er min største favoritt på skiva, en sjukt drivende låt der Oslo Ess innfører fela i punken, med stort hell! Bra video også:


"En Lur Liten Jævel" avslutter ei mer enn godkjent plate. Jeg hadde som sagt ønska at den var lengre, men det som er er veldig bra.

Karakter: 5.


tirsdag 10. april 2018

Blackberry Smoke - Find a Light


Atlantabandet Blackberry Smoke spiller sørstasrock med en tøtsj av country og countryrock. De er nå ute med sitt 6. album og i stil kan de minne en del om Drive-By Truckers, ihvertfall når de er på sitt røffeste. På denne skiva vil jeg også si at de også er en smule bluesaktige på noen låter.

Jeg liker Blackberry Smoke enten når de er på sitt mest rocka og når de er nesten ren country. Singelen "Best Seat in the House" er en drivende god og rocka låt:


Denne svinger det skikkelig av og er sørstatsrock av beste merke. "I'll Keep Ramblin'" er skivas kanskje mest spesielle nummer. Begynner som en litt skranglete og hesblesende rocker før den ved hjelp av Robert Randolph vandrer ut i et skkelig gospellandskap før den avlsuttes som seig bluesrocker.. Det kan oppfattes litt rotete, men jeg synes det også er noe sjarmerende.

:
Så gir de seg countryen i vold i "Let Me Down Easy" der vokalist Charlie Starr går i en fin duett med Amanda Shires (som er exen til Rod Picott som jeg omtalte for et par dager siden):


Men det er altså når Blackberry Smoke er på sitt mest rocka jeg trives best, som i "Flesh and Bones", "Nobody Gives a Damn","Run Away From It All" og "The Crooked Kind". Men for all del, vi har også en rolig perle i "I've Got This Song". Begynner litt intetsigende, men låten løfter seg veldig når vi kommer til refrenget og er bare nydelig videre med bl. a. fele.


Et par dødpunkter er det, "Medicate My Mind" synes jeg blir vel stillestående, og det akustiske avslutningssporet "Mother Mountain" er heller ikke det helt store. Men jevnt over så leverer Charlie Starr & co. ei solid skive der de viser at de er en tight enhet som virkelig kan sine ting. Starr har ei bra stemme i tillegg at han spiller gitar, og han får god og tett backing av resten av bandet som består av Richard Turner (bass, vokal), Brit Turner (trommer), Paul Jackson (guitar, vokal), og Brandon Still (keyboards).

Karakter: 5.

søndag 8. april 2018

Rod Picott- - Out Past the Wires



Rod Picott fra New Hampshire er et nytt bekjentskap for meg, men han er en erfaren artist innen ammericana/countryrock/folksegmentet og er nå ute med sitt 11. album siden debuten i 2001. Den tidligere anleggsarbeideren har mye på hjertet og har levert ei dobbelskive med hele 22 låter.

Med så mange låter så blir også musikken variert. Vi har neddempa låter og vi har mer rocka materiale. Tekstene er i beste Springsteen/Mellencamp/Earletradisjon, om vanlige folks utfordringer i en hard verden. "Bottom of the Well" er et godt eksempel på det der den forteller om en alkoholikers harde hverdag. En sterk tekst kun akkompagnert av kassegitaren.

Ei anna akustisk perle er "Coal":


"Primer Gray" er også en enkel, god låt der Picotts rustne, men følsomme stemme kommer fullt til sin rett:


"On the Way Down" handler om hva en har med seg når livet går nedover og der vi får høre en mer rocka Picott i en enkel, men treffende video:


Jeg synes at Picott veklser fint mellom de neddempa låtene og de som er mer rocka. Han behersker begge deler, og han har en innlevelse som gjør at jeg tror på det han formidler. Jeg kjenner en ekthet i låtmaterialet på denne dobbelstskiva og en musikk som tar meg, for å si det på den måten. Et godt eksempel på det er "Take Home Pay":


Med sin bakgrunn på gølvet som anleggsarbeider så får Picott en ekstra troverdighet når han i sine tekster fronter vanlige menneskers utfordinger. "Better Than I Did" er en spenstig låt som er nettopp det, om det å erkjenne at en kunne fått mer ut av livet enn en har.

Når det er 22 låter er det mye å velge mellom, men jeg skal heller ikke overlesse denne anmeldelsen med mange videoer fra skiva. Dette er ei plate som jeg anbefaler at en sjekker ut sjøl, for her er det mange gode låter, som "A Better Man", mer seige "Fire Inside", enkle "Diamonds in the Dirt" og "Straight Job". Jeg avslutter med "Dead Reckoning":


Det hører med til historien at Picott nå i mars også ga ut en novellesamling med samme tittel som dette albumet.

Karakter: 5,5.

søndag 1. april 2018

Mary Chapin Carpenter - Sometimes Just the Sky



Mary Chapin Carpenter feirer 30 år som plateartist med ei skive med nyinnspilling av tolv låter, samt én ny, som er tittelsporet. Bortsett fra "This Is Love" så har ikke Carpenter valgt å tatt med sine aller største hits, som "He Thinks He'll Keep Her", "Down at the Twist and Shout", "Passionate Kisses", "Shut Up and Kiss Me" og "I Feel Lucky". Vi får altså istedet et dypdykk i andre, kjære låter i Carpenters katalog, som "Jericho", "This Shirt" og den fengende countrylåten "Naked To the Eye", som bl. a. ved hjelp av fele altså blir en herlig countrylåt.

Jeg må si at det valget Carpenter her har gjort faller i god smak hos meg. Jeg får et utvida bilde av henne som artist, og jeg merker meg jo at hun har valgt låter av den avbalanserte sorten, og med de sedvanlig reflekterende tekstene som hun etterhvert har blitt kjent for. Her er hvordan "The Shirt" høres ut i 2018-tapning, forresten en herlig tekst om hva noe så trivielt som ei skjorte kan bety i et menneskes liv:


 Her er "Heroes and Heroines", også dette en låt som er betagende, men likevel nøternt framført:


Dette er de to eneste nyversjonene fra albumet som ligger ute på YouTube, tittelkuttet og den eneste helt nye låten er ikke der ennå. Den er forøvrig skivas siste låt, og er en vakker sang på over 6 min. som igjen er sobert framført av en rett ut eminent artist.

I tillegg til de låtene som er nevnt er følgende med på skiva:

"What Does It Mean to Travel"
"I Have a Need for Solitude"
"One Small Heart"
"The Moon and St. Christopher (opprinnelig utgitt av Mary Black)
"Superman"
"Rhytm of the Blues"
"The Calling"

Karakter: 5,5.


lørdag 31. mars 2018

Lindi Ortega - Liberty


Lindi Ortega fra Toronto, Canada er en countryartist som jeg har lagt merke til gjennom fire strålende album, det forrige, "Faded Gloryville" kom i 2015. En artist med en særegen stemme som beskrives som en fin blanding av Dolly Parton, Johnny Cash og Emmylou Harris. Jeg hører ihvertfall godt når det er Lindi Ortega som er artisten, også utifra musikken som er moderne country med islett av rock.

"Liberty" kom ut nå i påska etter at tre appetittvekkere har kommet som singler utover vinteren, og på omslaget ser vi en tegning av Ortega ridende som en Jeanne D'Arc. Det er et konseptalbum rundt de tre elementene tap, å reise seg og frihet, med instrumentaler som innleder en ny bolk. Og flere av tekstene er om det å bli fri, bl. a. fra negative og nedbrytende forhold. Ingen av de er sterkere enn "The Comeback Kid", som er fra skivas fase 2: Å reise seg.


"You Ain't Foolin' Me" er et anna godt eksempel, fra fase 1: Tap


Jeg har nevnt Lindi Ortegas stemme, den er på mange måter hennes varemerke. Jeg får litt følelsen av at den kommer til å briste hvert øyeblikk, men hun har såpass kontroll på den at det naturlig nok ikke skjer. Hun legger også vekt på å skape en god klang, det høres ut som hun synger i en stor sal. Det er flere låter med sterk stenk av melankoli og Ortega har den evnen at hun klarer å levendegjøre også disse sangene grunnet sin meget følsomme stemme. Beste eksempel på det er "Forever Blue", en vakker, rolig låt med stemningsfull musikk der steelgitaren er et viktig element.

"Lovers In Love" er en vakker sang om at det er forskjell på elskere og kjærester som elsker hverandre:


Blant andre låter jeg vil trekke fram er tittelsporet "Liberty" som slik jeg forstår det omhandler de illegale innvandrerne fra Mexico og deres vanskelige situasjon, naturlig siden hun har meksikansk blod i årene. Så har vi to sanger på spansk: Pablo" (begynner på engelsk, om en fattig trubadur) og avslutningssporet "Gracias a la Vida" som jo er en takk til sjølve livet. Sistnevnte med et vakkert meksikansk preg på musikken. Det er "Liberty" og "Gracias a la Vida" som er albumets 3. og siste del: Frihet.

Det er 15 låter på skiva, med de tre instrumentalene. Jeg forstod ikke hensikten med de i starten, men når jeg nå skjønner at dette altså er et konseptalbum i tre deler så får disse instrumentalene en mening som overganger til neste tema. Det gjør at den tvilen jeg hadde i forhold til å gi toppkarakter forsvant. For dette er et utrolig sterkt album med viktige budskap.

Karakter: 6.