tirsdag 15. august 2017

Colter Wall - "Colter Wall"



Å høre Colter Walls fullengderdebut er som å høre en en 60-åring filosofere over et beinhardt liv der han har plaga kroppen med endeløse mengder nikotin og whisky. Det er så rått, og det er så outlaw som du bare kan få det. Waylon Jennings hadde klappa entusiastisk og Willie Nelson føler nok nå at endelig er arvtakeren til han og de andre gamle, gode og originale outlawartistene kommet. Det eneste som skurrer er når du leser at fyren er 22 år, og bare 21 da han spilte inn skiva...... Når du hører hvor mørk den stemma er tenker du bare: "Hæ, er det mulig?????"

Colter Wall er fra den vesle byen Speedy Creek i Saskatchewan i Canada og slapp en EP i 2015 ("Imaginary Applachia") som fikk anmelderne til å heve øyenbrynene og bl. a. Egon Holstad i iTromsø slo virkelig på stortromma, her var noe stort på gang. Og Steve Earle har omtalt han som den beste singer/songwriter han har hørt de siste 20 årene. Nå er fullengderdebuten altså sluppet, produsert av ingen ringere enn Dave Cobb som bl. a. har produsert Sturgill Simpson og Jason Isbell.

Og du hører virkelig hvor Colter har inspirasjonen fra. Musikken er nemlig enkel med kassegitar, fele, litt bass og steel, dobro og såvidt litt tromming. Du hører Townes van Zandt i kulissene, dette er ihvertfall det nærmeste den store mester jeg har hørt noen artist siden, referansene er der også til Cash, Haggard, Woody Guthrie, Waylon. Han har da også en Townescover, "Snake Mountain Blues". Ellers er det sjølskrevet, med unntak av trad. låta "Freulein" og et kutt med radioreklame, som godt kunne vært utelatt.

Colter prøver heller ikke å legge skjul på hvor han henter inspirasjonen fra, som i "Transcendent Ramblin' Railroad Blues", der han synger rett ut at han går ned "Woody Guthrie Street" og der Nanci Griffith/John Prineklassikeren "Speed of the Sound of Loneliness" svever over låten:


"Kate McCannon" er historien om han som drepte sin kjære da han oppdaga hennes utroskap, fortalt så rått og ærlig at du tror det er noe Colter sjøl har gjort:


Åpningssporet "Thirteen Silver Dollars", om han som blir funnet sovende i snøen og blir vekket av en geskjeftig og sjølhøytidelig politi:


"You Look To Yours" er en av mine favoritter på skiva:


"Motorcycle" er også en knallåt:


I disse videoene er låtene ennå mer nedstrippa enn de er på skiva. Der er det ren magi med en stemme som er mye mørkere enn på videoene, og med et lydbilde som kan gjøre en stakkar skuggredd. Derfor må skiva høres for at en fullt skal forstå hvor stort dette er.

For det er den ektheta og den sjela som må være tilstede i all countrymusikk, og som ikke er det i 95% av musikken som kommer fra Nashville om dagen. Colter tilhører de siste 5% og det er å håpe at han klarer å holde på sitt særpreg i årene som kommer. Da blir han stor, og Willie Nelson kan tilfreds ri inn i solnedgangen i trygg visshet om at outlawarven er i de beste hender. (Ikke det at jeg vil at Willie skal gjøre det ennå altså!).

Karakter: 6.

onsdag 9. august 2017

Steve Earle & The Dukes - "So You Wanna Be An Outlaw"


Det er bare å fastslå det med én gang, Steve Earle er ute med sitt beste album på lange tider! Det formelig spruter av dette albumet, det er rå og ærlig rock, det er fengende coluntryrock og det er herlig country. Earle har i forbindelse med utgivelsen sparka i både øst og vest, mot ex-kona Alison Moorer, mot Oasis som han mener er oppskrytt, singer-songwriter Richard Buckner og forfatteren Cormac McCarthy. Muligens for å få oppmerksomhet om skiva. Med Moorer har han en sønn som er autist, og han har jobba mye for at han skal få et så godt liv som mulig.

Tittelsporet åpner skiva, sammen med Willie Nelson. Budskapet, slik jeg tolker det er hva du må ofre for å være en skikkelig outlaw. En skikkelig tøff låt:


"News From Colorado" er en av de roligste låtene på skiva, og en nokså sår en. Om kvalene ved å flytte fra Colorado, og hvor tungt det er ikke å kunne bidra for familien på avstand.


"This Is How It Ends" er en herlig countrylåt som jeg virkelig får godfølelse av, her har Earle med seg Miranda Lambert, som utfyller han godt på denne låta:


"Fixin' To Die" er Steve Earle på sitt råeste, og sitt mest engasjerte. Et nytt innlegg i hans dedikerte kamp mot dødsstraff:


"Goodbye Michelangelo", avslutningssporet, er Earles hyllest til sin nære venn og sitt ideal som artist, Guy Clark:


Som en vil skjønne på de eksemplene jeg har trukket fram så er dette et mangefasettert album fra Steve Earle. Det er et album med glød og engasjement, og det er herlig å konstatere at den musikalske gnisten som har vært savna fra de siste utgivelsene er tilbake igjen.

Vi har "Lookin' for a Woman", som også er en ekte outlawlåt der sangens jegperson våkner med en hamrende bakrus. "The Firebreak Line" er en fengende flott countrylåt, mens jeg får rockefot av "If Mama Coulda Seen Me". "The Girl on the Mountain" er akustisk, og av det rolige, ettertenksomme slaget. "You Broke My Heart" er slentrende, bittersøt country, mens vi i "Walkin' in LA" får en fengende countrylåt. "Sunset Highway" er solid countryrock.

Rett og slett et gjennomført, deilig album av Steve Earle. Så godt å ha han tilbake som den store musikeren, låtskriveren og formidleren han er.

Karakter: 6.

søndag 30. juli 2017

Stavangerkameratene - "Stavangerkameratene"


Idolvinnerne Kjartan Salvesen og Glenn Lyse sammen med Tommy Fredvang og Ole Alexander Mæland er ei stavangersk "supergruppe" satt sammen av et eventbyrå ifjor, men slo så godt an lokalt at de har tatt steget ut og laget plate. Konseptet er coverlåter på stavangersk.

Og akkurat det er det som trekker ned for meg. Ikke at det er på stavangersk, men at det er coverlåter. Plussen er at de har valgt meget fengende låter, men jeg håper at de også begynner å skrive låter sjøl og ikke stjeler fra Aviici, Kent, Miley Cyrus og Bob Marley bl. a.

På videoen til åpningssporet lager de seg et image som 80-tallsrockere, vet ikke om det passer helt men.....


"Vekk meg opp" er Aviicis "Wake Me Up":


"Vil Du Shalala" er også en fengende låt å bli i bra humør av:


Bare 9 spor på skiva og en av de kommer to ganger, gutta har nemlig slengt på en akustisk versjon av "Bare Så Du Vett Det".

Som nevnt, låtvalget er bra, det er fengende, og det er nok det som har vært resepten for disse gutta. Og det har tydeligvis vært en suksessformel lokalt, så får vi se om det slår an også nasjonalt. Men da hadde det altså vært fint om de også begynte å skrive låter sjøl. For det bør de klare!

Karakter: 4.

PS: Samboeren og jeg reiser på 5 dagers storbyferie til Riga i morgen, så da blir det ei lita pause. Men hold ut, jeg har mange plater på blokka som jeg har ambisjon om å høre igjennom og skrive om. Om jeg rekker alle er en annen sak...... :)

fredag 28. juli 2017

Omar Østli - "10 sanger"


Haldenseren Omar Østli, gitarist i bluegrassbandet Onkel Tuka albumdebuterte i 2007, "Ingens Mann" var en herlig samling skranglete amerikana med blinkskudd som tittelsporet, "Ville Veier", "I Siste Sekund", "Lykkelig", "Alt Jeg Vil Ha" og "Gatelangs". Jeg formelig elsker det albumet. Men i og med at han ikke kom med en oppfølger før i 2011 forsvant han fra radaren min. I 2015 og -16 kom han med tre album og et nytt i år, enkelt kalt "10 sanger".

Denne skiva tok meg ikke helt ved første lytt, men etter å ha venta noen dager ga jeg det en ny sjanse og nå kan jeg konstatere at jeg igjen er blitt glad i et Omar Østlialbum. Han er kanskje ikke den beste sangeren, men han tar det igjen med autensitet, ekthet og kjærlighet til musikken.

Jeg kjenner igjen temaer fra debutalbumet, fra et liv litt på skyggesida. På "Ingens Mann" hadde vi "Gangster", her har vi "Innbruddstyv", der jegpersonen er en innbruddstyv som sitter med byttet sitt og funderer om han ikke skal levere det tilbake fordi han har fått et innblikk i hvem han har stjålet fra.



Åpningssporet "To På Tur" er om to outsidere på biltur, og med et element i teksten som Trygg Trafikk og Politiet ikke setter pris på, nemlig en sjåfør som drikker brennevin......


"1716-1718" er en sjukt fengende sang om Karl XII og det som skjedde i Halden, eller Fredrikshald for 300 år siden.


Må også ta med Østlis hyllest av mestertyven Ole Høiland:


Omar Østli er en haldensk lokalpatriot på sin hals, noe vi hører i "Den Langsomme Stien": Gangen er rask og fin gjennom byens trafikkmaskin / Den har meg i hånda si / Denne byen er som et lim. "Wiels Plass" som også var på 2011-albumet "1750 Halden" tolker jeg dels som en liten hyllest til hjembyen, men den er også om en sliten outsider som trenger en hvil. Den er et liveopptak sammen med Asbjørnsen & Co. "Borghild" er en fengende hyllest til en haldensk hverdagshelt.


OK, alt er ikke strømlinjeforma her, synkroniseringa mellom tekst og musikk halter en del og Østli er som nevnt kanskje ikke den beste sangeren. Men jeg klarer ikke å la det overskygge at jeg liker dette albumet, jeg liker nerven, ektheta, autensiteten. Sjøl de rolige låtene gir meg mye da Østli lever seg godt inn i historiene han ønsker å formidle.

Konklusjonen min er at Omar Østli hadde fortjent et større publikum, men muligens er han mer enn fornøyd med å være en drivkraft i musikkmiljøet i Halden, samt karrieren sammen med Spellemannsvinnende Onkel Tuka.

Karakter: 5,5.

onsdag 26. juli 2017

Finn Kalvik - "Ingen vei hjem"


Det virker som at "70 er det nye 40" i musikkbransjen, for Finn Kalvik er ennå en som har runda 70 som har vært i studio og laga nytt album, det første på ti år. Han runda de 70 30. april og feira det med "Ingen Vei Hjem", et 9-låters album i velkjent Kalvikstil både musikalsk og tekstmessig, utgitt to dager før den runde dagen. Samtidig er dette albumet feiring av  50 år som artist.

Men også Kalvik filosoferer over at han har nådd sjels år og alder og at han innser at tida på jorda er begrensa. Det er tema i flere av sangene, og han lar heller ikke være å fortelle at han ikke er religiøs, nesten for mye vil jeg si, sjøl om jeg heller ikke er religiøs. Det er bare det at en ting ikke trenger å gjentas for mange ganger. Dessuten sier han imot seg sjøl. I en tekst på skiva er han veldig komfortabel med at han etterhvert skal ta et farvel med livet, mens han i en annen tekst synes at det er helt for jævlig. Og så er jeg skuffa over at en ordkunstner som Kalvik i "Frostbitt" forkynner at han skal "catche et fly". Man catcher ikke et fly (til de sydlige breddegrader) på norsk Kalvik, man tar et fly!

Musikalsk beveger Kalvik seg i et velkjent univers, og stemmen er heller ikke prega av alderen. Han høres ut som han alltid har gjort.

Åpningskuttet, som også er tittelsporet, "Ingen Vei Hjem" er han fortellerpersonen som forteller om denne Finn og hvordan han er. En typisk slentrende Kalviksang. Så kommer vi til "Hubbles Teleskop" som er en filosofering om livet sjøl, den ble lagt ut i går på YouTube:


"Ingenting Varer Evig" er Kalviks erkjennelse av at han er "gammel og grå". "Jeg lever heller livet, for alternativet er heavy, altfor heavy" sier han i refrenget. Synes vel han kunne valgt et anna ord enn "heavy", men det er (dessverre) blitt innarbeida i språket, og føles ikke så fullstendig malplassert som det å "catche et fly".

I "Klokkene Ringer For Deg"snur Kalvik om på dette begrepet. Klokkene ringer for drømmerne, forglemte helter, slitere og Hemingway, men de ringer inn ei bedre tid. Skivas mest optimistiske låt slik jeg tolker den.

"Jeg æ'kke lenger midt i livet, høsten min er her, helt umulig å beskrive hvor jævlig kjipt det er" åpner han tidligere omtalte "Frostbitt" med, løsninga er å catche et fly til sydligere breddegarder, "til sommersol og palmesus, sangria og fulle krus". Den låten som skiller seg mest ut musikalsk, med blåsere bl. a.

"Kyss Med Smak Av Tårer" er mer lavmælt, og denne er dagfersk på YouTube:


I "Livet Går Sin Gang" fortelles det om en livsledsager som nettopp har reist, "jeg er ikke lenger den jeg var" erkjenner jegpersonen her. "Livet er et rotterace, og mitt tog er gått".

"Den Siste Svimle Svingen" er en helt grei Kalviksang med velkjent tematikk, mens  "Den Unge Døde" avslutter albumet. "I stenen over ynglingen som sover står skriften av hans liv" åpner sangen med, en tekst skrevet av André Bjerke. De andre låtene er nyskrevne av Kalvik sjøl.

Slett ikke verst plate dette, musikalsk er det typisk Kalvik, og det er ikke det verste man kan låne øret til. Ei nokså jevn skive egentlig, ingen låter som skiller seg markant ut.

Karakter: 4,5.

tirsdag 25. juli 2017

Janove - "Artisten & Marlene"


Jeg må innrømme at jeg aldri ble noen voldsom stor fan av Kaizers. Var på konsert med de på Romsdalsmuseet under Moldejazz-11, og sjøl om Janove gjorde en kjempeinnsats med å bekjempe det silende regnet med å bevege seg fra skulder til skulder blant publikum fremst ved scena så var det ikke noe som satte seg hos meg.

Det er noe anna når Janove nå albumdebuterer som soloartist. Han har mye på hjertet, det er 15 sanger og skiva varer i voksne 1 time og 12 minutter. Men det er virkelig prima vare og vel så det som han kommer med. 2-3 låter er det som ikke gir meg all verden, men resten er utrolig bra musikk. Det er rock i mange fasetter og med mange uttrykksmåter, med andre ord et meget variert musikalsk uttrykk. Her kan man plutselig høre et pumpeorgel og blåsere kommer inn noen ganger, for å nevne et par eksempler.

Åpnjngssporet "Marlene" er et av de mest spenstige og er fengende god rock:


Mange av låtene er rett ut storslagne og mektige. "Et Hjerte Som Sloss" er en av de, og er en av mine største favoritter på skiva, handler slik jeg tolker den om ikke å gi opp drømmen sjøl om en møter tilbakeslag på veien.


"Aldri La De Tru De Er Bedre Enn Deg" er også en drivende rocker med et positivt budskap:


Det litt morsomme er at setninga "Som en vis mann sa......" dukker opp for andre gang på albumet. Første gang er i "Verden Går Til Helvete, Tralala", en låt med et litt annetr musikalsk uttrykk:


"Regnbuen Treffer Oss Ikkje Lenger" er en roligere låt som ikke helt traff meg i starten, men som vokser hos meg:


I mine ører er dette et helstøpt album som jeg kan høre mye på. Som nevnt et par låter som ikke tar meg helt, men det må en nesten bare regne med på ei skive med hele 15 låter. Helhetsinntrykket er at dette er ypperlig håndverk.

Karakter: 5,5.

mandag 17. juli 2017

Kim Larsen & Kjukken - "Øst for Vesterled"



Det er ikke lenge siden jeg hylla Debbie Harry med hennes nyeste album med Blondie og nå er det tur for en 45-modell til, nemlig danskenes nasjonalskald Kim Larsen, som med sitt band Kjukken er ute med nytt album av året.

Det er ennå tre mnd. til Larsen fyller 72, og til storrøyker å være så holder han seg godt, sjøl om stokken er blitt en nødvendig følgesvenn. Ihvertfall er det fengende, fin og rimelig lettfattelig musikk Larsen kommer med på dette albumet, og der han tekstmessig ser at han nærmer seg livets oppløpsside. Her er "Moder Jord":


Dette er låt 2 på albumet, som åpner med den snaue 2-minutteren "Stativ Stakit Kasket" som Larsen framfører med radiotelefonstemme. I "Hvad Mon De Siger" filosoferer han over hva framtidens mennesker vil si og tenke om oss når de finner etterlatenskaper fra vår tid. "Vinternat" er et mer rocka nummer, riktig så fengende den også.

I "Den Lige Vej", en rimelig slentrende, nesten pratelåt får vi en Kim Larsen som skjønner at livet sakte, men sikkert nærmer seg oppløpssida:


I "En Gammeldags Mand" sier han rett ut at han er nettopp det, en gammeldags mann med en gammeldags forstand. Neste låt bærer ingen tvil, "Nostalgi", sjøl om det er en kvinne som ser tilbake han synger om. Både i denne og den første videoen ser vi at Larsen og musikerne koser seg med musikken, slikt er kjekt å se :)


Den eneste engelskspråklige sangen, "All Things We Said" er også albumets svakeste og kunne med fordel vært luka vekk etter min mening.

"Kongen Er Død" har en finurlig tekst om et folk som frykter stor nød etter at deres konge er død. En fyr som levde et svirefullt liv inntil han besteg trona. "Fri Som En Fugl" er en av de mest fengende låtene på denne skiva, der Larsen slår fast at sjøl om krigsmakter bomber tilmed seg sjøl så klarer de ikke å bombe menneskenes sjel.


I "Damen Inde Ved Siden Af" forteller Larsen om dama han forelska seg i som 14-åring og som han ser igjen med rullator. Men han konstaterer at hun er like stilig som den dag da:


Det hele avsluttes med rolige og greie "Stille og Roligt", og jeg sitter med et smil om munnen, sjøl om Larsen aldeles ikke finner opp kruttet med dette albumet. Det er det vel egentlig lenge siden han har gjort, men hvorfor skal han egentlig gjøre det? Han er et dansk rockeikon og hans landsmenn elsker han slik han er. Han trenger ikke endre på noe.

Når jeg her skal gi karakter vakler jeg mellom 5 og 5,5, men her er så mange fengende låter med humør at jeg lander på:

Karakter: 5,5.