mandag 23. oktober 2017

Margo Price - "All American Made"



Margo Price har med sitt 2. album som kom ut sist fredag muligens ikke laga årets countryskive, men den bør være en het kandidat til årets viktigste countryskive. Men for å rekapitulere litt så imponerte hun ifjor med debuten "Midwest Farmers Daughter" der det sterkt sjølbiografiske åpningfssporet "Hands of Time" for meg ble den sangen som gjorde størst inntrykk på meg ifjor. En utrolig gripende låt.

Over til hennes "sophomore album", som de over dammen kaller en artists 2. utgivelse så viser Margo Price seg fortsatt fram som en meget sterk låtskriver (sammen med ektemannen Jeremy Ivey), og hun er ikke redd for å ta standpunkt. Som i "Pay Gap" som går rett inn i debatten om lik lønn for likt arbeid, der en trygt kan si at en i USA ikke har kommet like langt som her i Norge.

Tittelsporet, som også avslutter skiva er en meget sterk tekst som bl. a. omtaler Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. På dette liveopptaket hører vi ikke stemmene til Bill Clinton, Martin Luther King, Barack Obama og Richard Nixon, som åpner sangen og avslutter den.


En av kommentarene under videoen sier egentlig alt: "Finally someone from the country speaking the truth to the masses about how they really feel because of how things really are for the large majority of rural people."

Margo Price har opplevd sin del av smerte, som at hun mista sin førstefødte som døde av en hjertefeil. Da kan en forstå budskapet i "Little Pain". "A little pain doesn't hurt anyone". Det er ikke en ufølsom person som sier det, men altså en kvinne som har opplevd den største smerten en mor kan oppleve:


Sønnens død bragte Margo Price inn i en tilværelse med overforbruk av alkohol, noe som igjen førte til et opphold bak murene. I "Weakness" sier hun "I don't want to get in prison again", men verselinja som gjør størst inntrykk er "Sometimes my weakness is stronger than me". Jeg er sikker på at vi er mange som har kjent det sånn noen ganger.


På "Heart of America" som er tilegna besteforeldrene, som bygde opp gården der hun ble født og mer detaljert fortelelr historien om hvordan familien mista gården i konkurs da hun var to år gammel. Her fra fjoråets utgave av Farm Aid:


"Loner" er også en liten perle, "They put you to work to buy shit you don't need" er en sentral verselinje i en sang som begynner med: "Being born is a curse, dying young is worse, finding love is the meaning of life".

Det er et par spor blant de 12 sangene som ikke er det helt store i mine ører, men bortsett fra det er dette et gjennomført sterkt album. Hun har en duett med Willie Nelson; "Learning to Lose". De er ikke i sync, men tanken har slått meg om det heller ikke er meninga. Her er den fra Ryman Auditorium i Nashville med en annen levende legende, Loretta Lynn:


I og med at Loretta Lynn har profilert seg som en Trumptilhenger så må en ta for gitt utifra det tekstmessige innholdet på en del av de andre låtene på skiva at hun og Price ikke er enig i akkurat det.....

Andre bra sanger på dette albumet er livlige "Wild Women" og åpningssporet "Don't Say It" som er et klart budskap til en mann som utøver vold mot kjæresten at han av den grunn ikke kan si at han elsker henne.

Hos Jack Whites Third Man Records får Margo Price full kunstnerisk frihet, hun har ikke bakmenn som pådytter henne en rolle og et image hun ikke ønsker å være. Om hun går hjem hos den jevne countryfansen er jo et spørsmål når hun tar såpass klare og for de kontroversielle standpunkt i tekstene sine. Men at hun utfra substans i både tekst og musikk burde være helt der oppe er udiskutabelt.


Karakter: 5,5.



fredag 20. oktober 2017

Chris Stapleton - "From a room: Volume 1"


Det er to år siden Chris Stapleton kom fra "ingensteder" og slo ned som en veritabel bombe under Countrt Music Awards med en åtte minutters opptreden sammen med Justin Timberlake som det fremdeles går frasagn om og tre priser; Årets album, Årets nykommer og Årets mannlige artist. Her kom altså en høy kar med dyp røst med en annen type country enn det som ble spilt på radiostasjonene; en country med sjel, og med musikk og tekster langt fra partycountryen som omhandler "driving trucks and drinking beer with pretty gitls".

Og sjøl om countryradiostasjonene tviholder på partycountryen, som gjør at flere countryartister åpent innrømmer at de gir ut annen musikk enn de egentlig vil og spiller fint lite av Stapleton så føyk "Traveller" opp til 1. plass på Billboard 200 etter dette bombenedslaget. Og årets oppfølger har toppa countryalbumlista og nådde nr. 2 på Billboard 200. En Grammy ble det også.

Stapleton er fra tidligere kjent som en meget respektert låtskriver og har levert flere hits til Kenny Chesney, George Strait, Darius Rucker, Brad Paisley og Adele for å nevne noen. Og han har også bakgrunn fra bluegrassbandet The SteelDrivers. Men farens dødsfall gjorde at han begynte å orientere seg mot en solokarriere og den har altså vært svært så suksessfull så langt. Og det er mer i vente, for "From a Room: Volume 2" kommer 1. desember.

Volume 1 har ni spor og det er ikke mye party for å si det sånn. Tekstmessig er det om forhold som ikke fungerer eller går over styr og om rusinntak. Åpningssporet "Broken Halos" er et godt eksempel i så måte:


"Last Thing I Needed, First Thing in the Morning" er en klagende sang om hun som drar sin kos om morgenen:


Stapleton har ei stemme som passer perfekt til den type låter og med den tematikken. Det gjør at jeg som lytter virkelig tror på han, og tror på den smerten som han formidler.

"Second One To Know" er en tøff rocker:


"Up To No Good Livin'" er lettere musikalsk, men tematikken er fremdeles ikke av den mest lystelige:


Så kommer "Either Way" og "I Was Wrong", to seige, klagende sanger med en god del soul inn i musikken, sanger med mye smerte. Kanskje de to låtene jeg minst har fått tak på, men de framføres også med stort patos og innlevelse. "Without Your Love" er ikke så seig og litt lysere tekst. "Them Stems" er en bluesaktig sak om å røyke dop:


Skiva avsluttes med "Death Row", og som tittelen viser så er det ingen lystig sang. Det er den dødsdømte som gjør seg klar til sin siste reise, enkelt og greit.

Dave Cobb står også bak produksjonen her, han er sentral i mange alt. countryutgivelser, det er nok å nevne Jason Isbell og Sturgill Simpson. Virkelig deilig er det å registrere at Chris Stapleton ikke går på akkord med seg sjøl, han spiller inn og framfører den musikken han ønsker å formidle og det får han lov til av Dave Cobb. Jeg gleder meg virkelig til "From a room: Volume 2"! Første singel derfra, "Millionaire" er sluppet i dag, men jeg har ikke rukket å høre den ennå.

"Volume 1" er nominert til Årets album til Country Music Awards i begynnelsen av november, sammen med bl. a. Jason Isbell og Little Big Town.

Karakter: 5,5.

torsdag 19. oktober 2017

Jason Isbell and The 400 Unit - "The Nashville Sound"



Jeg må si at jeg fikk meg en overraskelse da jeg i dag oppdaga at dette albumet til Jason Isbell er nominert i klassen "Årets album" på Country Music Awards i november. Ærlig talt så trodde jeg ikke at han var godtatt innafor de trenge rammene til mainstream countryen. Uansett gledelig, for etterhvert som jeg har dykka ned i materialet på dette albumet så må jeg si at det er ei veldig god skive. Og kanskje ikke fullt så overraskende denne nominasjonen når det kommer til stykket, for dette er et album som nådde 4. plass på Billboards albumliste og har toppa både country, folk og rockalbumlistene, akkurat som forgjengeneren "Something More Than Free" fra 2015.

Låten som gjør sterkest inntrykk er den nesten 7 minutter lange "Anxiety". En sang jeg ikke bet meg særlig merke til ved de par første lyttene, men da jeg begynte å høre skikkelig på teksten så innså jeg at den er et mesterverk. En desperat tekst om å være i angstens klør sjøl om en egentlig er lykkelig og har kvinnen i sitt liv sovende ved sin side. "Anxiety, how do you always get the best of me". "Even with my lover sleeping close to me I'm wide awaken and in pain". En av tekstene som har gjort størst inntrykk på meg i år dette:


Isbell er fra Alabama, en stat der rasemotsetningene historisk sett har vært sterke. "White Man's World" tolker jeg som Isbells beskrivelse av å leve i Alabama. Også et spark til mainstreamcountryen i teksten: "Mama wants to change the Nashville sound, but they never wanna let her".


Isbell og bandet skifter fint mellom rolige, mer akustiske låter og sanger det er mer trøkk i. En av mine favoritter er rocka "Cumberland Gap":


En annen favoritt er "Molotov":


Det er vel verdt å lytte til tekstene til Isbell, for mannen har et budskap i hver sang. Hver versedlinje virker gjennomtenkt og han er ikke redd for å ta opp temaer som for mange er vanskelige å ta tak i, som i "Anxiety". Og her må jeg ta med akustiske "If We Werw Vampires" som et eksepel på hvilken god tekstforfatter er:

"It's knowing that this can't go on forever /  Likely one of us have to spend some days alone / Maybe we'll get 40 years together / One day I'll be gone / Or one day you'll be gone".

Kona Amanda Shires, som spiller fele i bandet er med som duettpartner her. Åpningssporet "Last of My Kind" gjør også inntrykk, om det å å være annerledes, være et mobbeoffer.


Men jeg kan ikke unngå å avslutte med albumets siste spor. Mange artister bruke å roe ned på siste låten slik at den får et balladepreg. Ikke her, Isbell velger å avslutte med en lystig, optimistisk sak, "Something to Love":



Da jeg begynte å høre på skiva følte jeg at dette var en typisk 5-er i min bok. Så steg den til 5,5, før jeg innså at dette er et mesterverk fra en artist som har et klart budskap i sangene sine og som sammen med sitt band gir meg gnistrende god musikk. Og når jeg tar med at geniet Dave Cobb er produsent skjønner en at dette er grom musikk!

Karakter: 6.

tirsdag 17. oktober 2017

Little Steven - "Soulfire"



Little Steven, eller Steven van Zandt er en allsidig herremann og en sann Norgesvenn etter flere konserter her med Sjefen, Lillyhammer og ikke minst hans hjertebarn Notodden Blues Festival og hans bluesskole under den festivalen.

Ny soloskive har han også kommet med i år, sin første siden 1982 (!) og her er det blues og rock'n roll i skjønn forening. Tittellåta "Soulfire" åpner det hele og er en sugende blueslåt. Her en liveversjon fra London:


"Blues Is My Business" er også blues av ypperste merke:


Ser en stort på det er det likt fordelt med blues- og rockspor på det 12 spor lange albumet. Men her er grensene flytende, så hvilken sjanger den enkelte sang tilhører spiller egentlig liten trille. På enkelte låter høres det tydelig at Little Steven har henta mye inspirasjon fra Sjefen når det gjelder låtvalg. Som Jukeslåten "I'm Coming Back" som like gjerne kunne vært en Springsteenlåt:


Det er mye spilleglede på dette albumet, blåserekka er framtredende på de fleste låtene og det er også til tider intens koring. Kan bli litt overlessa av og til, men det er egentlig pirk. "I Saw the Light" er også heftig:


Little Steven må dessuten være veldig glad i ordet "baby", som går igjen i de fleste låtene. Ikke noe galt i det, men det kan bli litt oppbrukt. Samtidig er det et lett ord å ty til når mange av sangene handler om ulike aspekter av et forhold mellom to som er eller har vært glade i hverandre. Avslutningssporet "Ride the Night Away" er i så henseende typisk for skiva:


I det store og hele et heftig og godt album av Little Steven og hans medmusikanter. Et par av blueslåtene kan bli litt seige for min smak, men det får jeg bare bære over med, for her er det som nevnt mye spilleglede og energi som smitter over på meg som lytter.

Karakter: 5.

torsdag 12. oktober 2017

Sunny Sweeney - "Trophy"



Jeg oppdaga Sunny Sweeney gjennom Countryjukboksen som rulla og gikk noen år på NRK, der hun gikk Øystein Sunde en høy gang i "If I Could" fra hennes debutalbum "Heartbreakers Hall of Fame", og jeg må nesten bare poste den:

 
Jeg sikra meg også oppfølgeren "Concrete" fra 2011, men har ikke hørt på album 3, "Provoked" fra 2014.

Sweeney har vel ikke fått det helt store gjennombruddet. Beste albumplasseringa er med "Concrete" som nådde 7. plass på Billboards countryliste, mens beste singelnotering er en 10. plass på samme liste med "From A Table Away" fra samme album.

Når det gjelder musikken så er det i mine ører en fin blanding av fengende og mer rolige låter. Hun legger seg mer opp til mainstream country enn Whitney Rose som jeg skrev om sist, men ikke helt. Det som skiller Sweeney fra mainstream er at det ikke er pålessa musikk, og du hører i nesten hver låt at det er country, bl. a. er steelgitaren framtredende på mange av låtene. Ellers vil jeg framheve ei distinkt og sterk stemme som en av hennes styrker.

Her er fengende "Better Bad Idea":


"Bottle My Bed" er en sterk og personlig sang for 40-årige Sweeney, da hun er ufrivillig barnløs.


 Her en sang om hjemstaten, "Nothing Wrong With Texas":


 "Why People Change" er en fin countryrocker:


Jeg vil ellers trekke fram det fengende tittelkuttet "Trophy", om kvinnen i et forhold som ikke lenger vil være fyrens trofé. I coverlåten "I Feel Like Hank Williams" (Jerry Jeff Walker) beskriver hun en manns føleser i forhold til musikk etter at kona har ringt og varsla at hun går ut av ekteskapet. Den eneste av de 10 låtene jeg ikke liker er avslutningssporet "Unsaid" som jeg synes blir litt for klissete.

Ellers er dette et bra countryalbum, og jeg synes Sunny Sweeney er mer ekte vare enn mange av de som herjer countryhitlistene om dagen.

Karakter: 4,5.

mandag 9. oktober 2017

Whitney Rose - "Rule 62"



Whitney Roses 3. fullengder, etter den sjøltitulerte debuten i 2012 og "Heartbreaker of the Year" i 2015 ble utgitt nå sist fredag 6. oktober og har gått på repeat hos meg siden. Født og oppvokst i Prince Edward Island i Canada, men bor nå i den musikalske smeltedigelen Austin, Texas.

Dette er blitt et nesten fullkomment countryalbum. Eneste ankepunktet jeg har er at Whitney Rose har en litt sped stemme. Jeg skulle ønske hun kunne ha dratt til litt ekstra på enkelte sanger. Men ellers er dette country med ekthet, sjel og varme, fri fra den pålessede og popete mainstreamcountryen. Rett nok er skiva spilt inn i Nashville, produsent er Mavericksvokalist Raul Malo, og da blir det mange fengemde låter.

Låten som gjør størst inntrykk og som er en sterk kandidat til "Årets låt" hos meg er "Trucker's Funeral". Musikalsk sett minner den om Glen Campbell-klassikeren "Gentle on my Mind", tekstmessig er den skikkelig gripende. Jeg-personen fra Georgia skal sammen med sin mor og sine to søstre begrave sin trauilersjåførfar hvis hjerte stoppa da han var 53. Så dukker det opp en kvinne i begravelsen med tre gutter som er som snytt ut av nesen på jentenes far, hun og guttene har kommet fra California og vil også følge sin mann og far til graven. Typisk countrytema kan en si, men likevel, en sang som virkelig tar meg.

Den er ikke på YouTube, det er derimot "You Don't Scare Me" og du kan høre at her har Raul Malo sittet ved spakene:



"Better To My Baby" med en video der Whitney Rose framstår som en slags Nancy Sinatra:



Konsertopptak av "Wake Me in Wyoming":



"Arizona" er en livlig sak:



Til slutt en liveversjon av avslutningssporet "Your Time To Cry":


11 spor på skiva og jeg liker alle. Det eneste er at jeg alytså synes at Whitney Rose skulle lagt litt mer trøkk i vokalen. Likevel, denne skiva surra og gikk på repeat hos meg på busstur Orkanger - Frøya - Orkanger (med Orkangers herrelag i fotball) i går og jeg kosa meg.

Karakter: 5,5.




lørdag 7. oktober 2017

Shania Twain - "Now"


Sist Shania Twain ga ut album var i 2002 med "Up!" 15 år er lang tid i musikkbransjen, men nå har hun vært i studio og har nylig sluppet nytt materiale. I disse årene har artistens liv vært prega av en del privat drama: En sykdom som angrep stemmebåndene hennes på en slik måte at hun trodde hun aldri kunne synge igjen. Og i 2008 sprakk ekteskapet med produsenten Mutt Lange etter at hun oppdaga at han hadde en affære med det som var hennes beste venninne.

Det  er Deluxe-versjonen jeg har fått tilgang til og derfor noen låter mer enn den ordinære utgivelsen. Bra synes jeg, for det er den siste delen av albumet jeg liker best. Twain har forøvrig skrevet alle låtene sjøl.

Med albumtittelen "Now" vil nok Twain peke på at dette er slik hun høres ut nå, underforstått at det er forandring fra sist hun ga ut nytt materiale. Uansett hvordan en tolker tittelen på skiva så finner ikke Shania Twain opp kruttet her. Det er grei og fin pop som ikke er egna til å provosere noen. 2-3 av låtene er seig suppe som jeg styrer unna, resten er såpass godkjent at karakteren min blir skapelig for å si det sånn.

Som nevnt er det slutten av albumet jeg liker best, alle låtene fra 11 til 16 er bra pop. "Life's About to Get Good" er en av de:


Avslutningssporet "All in All" er heller ikke så verst:


"Who's Gonna Be Your Girl" er også av de bedre sangene på skiva:


Twain viser seg også fra en mer røffere side av og til, som på åpningssporet "Swingin' With My Eyes Closed":


I "Home Now" hører jeg en Twain som jeg husker fra tidligere:


Min konklusjon er at dette ikke er ei revolusjonerende comebackskive fra superstjernen Shania Twain. Men det er jevnt over bra, og jeg tipper at fansen er fornøyd.

Karakter: 4.