søndag 14. januar 2018

Tyler Childers - "Purgatory"



                                          

Dette er et album som kom ut i USA i høst, men som er blitt lansert her i Europa nå på nyåret. Det er Tyler Childers 2. soloalbum, debuten "Bottles & Bibles" kom i 2011. Og med ingen ringere enn Sturgill Simpson som platas produsent sammen med David Ferguson (kjent fra Johnny Cash' "American Recordings") så borger dette for kvalitet  fra 26-åringen Childers. Simpson bidrar da også musikalsk på albumet, og korer.

Musikken er enkel og autentisk med stor vekt på fele. Den er med på så og si alle sangene og gjør at dette er et meget hørverdig album i americana/folksjangeren.Tekstene handler mye om et hardt liv, slik som "Whitehouse Road", et av de absolutte høydepunktene på skiva. Samtidig et spor der fela ikke er så framtredenede:


Her en akustisk versjon av tittelsporet "Purgatory" som rett og slett betyr det katolske begrepet skjærsilden. Childers forteller i starten om bakgrunnen for at han skrev sangen:


"Feathered Indians" er et anna høydepunkt på skiva, igjen en akustisk versjon:


Tyler Childers er fra Kentucky og tekstene er ofte om opplevelser han sjøl har hatt. Det gjør at det blir ekte og nært, og med enkel og fengende musikk så går dette rett hjem hos meg. Musikalsk kan jeg høre inspirasjonen helt tilbake til Hank Williams, og det er mye appalachian style her, mountain music er det også noen som kaller det.

Åpningssporet "I Swear (To God)" slår an tonen både musikk. og tekstmessig. Fela er helt sentral i en låt der Childers ser tilbake på en lite heldig kveld på byen. "Born Again" er også en flott låt som setter seg kjapt.  Her igjen en akustisk versjon der altså fela ikke er med:


 "Tattoos", "Banded Clovis" og "Honky Tonk Flames" er også nydelige felebaserte låter som gjør denne skiva til en flott opplevelse for meg som lytter. Nå skal det sies at de to siste sporene "Universal Sound" og "Lady May" ikke helt tar meg, de tar liksom ikke helt av. Men det forhindrer ikke at jeg gir tommelen opp og vel så det til Tyler Childers for dette ærlige, nære og autentiske albumet med det en kan kalle amerikansk tradisjonsmusikk.

Childers åpner sin Europaturné på John Dee i Oslo f.k. torsdag 18. januar, og jeg anbefaler alle som har mulighet til å ta turen dit. Dere vil ikke angre!

Karakter: 5,5.

onsdag 3. januar 2018

The Dogs - "The Grief Manual"


Like sikkert som at vi starter på et nytt år så kommer The Dogs med nytt album. Og Kristoffer Schau & co. høres om mulig ennå mer aggressive ut enn før, og på de par første låtene så tyner Schau stemma si til det ytterste. Jeg snakker da om "We Were Made of Loss" og "The Children He Loves the Least". Her er det så mye aggresjon og smerte at det nesten renner over. Trøkket og drivet i låtene er på maks, som for å understreke smerten i tekstene.

Det roes ørlite ned i "Told with Bad Intent" i starten, og det er bra, for å kjøre på sånn som i de to første sporene på hele skiva blir monotont. Det blir etterhvert et sjukt trøkk her også, men vi får altså de rytmebruddene som trengs for å absorbere ei skive med så mye energi. Dette er da også en av mine favoritter på skiva.

"Primitive Etchings" er en mer neddempa låt der Schau går dypere i stemmeleiet. Dette blir en litt annerledes låt med et stilfullt refreng der Schau faktisk viser litt ømhet i måten å synge på. Herlig med et lite munnspillparti her.  I"We Won't Come Back"er aggresjonen tilbake i fullt monn og vi blir igjen med på en drivende desperat rockeseilas.

I "Hindsight" er The Dogs i det mer melodiøse hjørnet i en tekst der jegpersonen henvender seg til sin mor med håp om at han fremdeles er hennes sønn, og til sin far som han aldri har sett med håp om at han kan være hans siluett (tar høyde for feiltolking her). Han går videre til sin bror, til kjæresten og sine venner, bl. a. med en bønn om tilgivelse for hva han kommer til å gjøre.

"Prelude to Murder", der Jorun Stiansen er med på vokal er albumets beste spor. Melodiøst og veldig mørkt og desperat. Likevel er det iørefallende så det holder og Stiansen gir låten en ekstra dimensjon. Albumets gåsehudlåt dette.

"Her Last Song" er en tung sang om en barnløs, ensom gammel enke som har bare den ene sangen igjen. Hun er så ensom at det er ingen andre enn hun sjøl som hører henne synge denne sangen, som altså er hennes eneste bindeledd til livet. Sjøl gifteringen er borte. Kristoffer Schau går til denne sangen med respekt for skjebnen han synger om og med den følelsen som en slik tekst krever. Sobert utført.

"Oh Why" er igjen en melodiøs rockelåt mens desperasjonen er tilbake i fullt monn i avslutningssporet "Lie to Me" som også er første singelen fra skiva:


Det er ikke mye oppløftende i tekstene til The Dogs, men sjelfull rock skal speile hele følelsesregisteret, og kompromissløs rock på grensen til punk som The Dogs serverer innbyr til en beskrivelse av de mørke sidene av livet. Det er noe jeg synes The Dogs mestrer til det fulle. Musikkåret 2018 er bokstavelig sparka i gang og det på en meget bra måte. Jeg synes dette er et band som har utvikla seg siden fjorårets "Death by Drowning" og siden jeg ga den 5,5 må det da bli.....

Karakter: 6.

søndag 31. desember 2017

Årets album og låter 2017


Vi skriver nyttårsaften og da er tida inne for å oppsummere musikkåret 2017. Ikke som f. eks. Spotify som gjør det i slutten av november slik at musikk fra den plata jeg likte best ikke kom med på den Topp 100-lista de laga for meg.

Jeg har da satt opp mine Topp 10-album samt de låtene som har gjort mest inntrykk på meg. Og inntrykk er stikkordet. I et år som har vært rimelig bratt og der vi mista husets tenåring og min fremste musikalske sparringpartner er det album og låter som gjør inntrykk som er de som når opp. Ikke nødvendigvis de musikalsk beste, men de albumene og de låtene som har gitt meg noe ekstra i et år der det har vært mye motbakke.

I albumdelen linker jeg til min anmeldelse av skiva, ingen låtlinker altså.

1. Sigrid Moldestad - "Vere Her"

Hvis noen for et år siden hadde fortalt meg at Sigrid Moldestad skulle trone høyest på albumlista mi for 2017 så hadde jeg sett rart på vedkommende. Men "Vere Her" er bare et så gjennomført vart og levende album, med så mye ekthet, nærhet og varme at det er akkurat den skiva jeg trenger for å absorbere det som har skjedd dette året. Låten som stikker seg ut er "Ordlaus Ven", om det å være der for en som har det vondt, men der det er mer nærheten, at du er der som hjelper, mer enn ordene. Det er kraftfulle "Kanskje Kjem Det ein Dag", det er "Eg Vil Vere Her", om en mor som ønsker å være her på jorda lenge nok til å se at det går bra med sitt barn, det er "Trappa", det lune skjulestedet en hadde som barn med lekekamerater som ikke sa fra når noen ropte ens navn, og det er "Ikkje Kom og Sei", oppgjøret med mannssjåvinismen vi ser i de fleste kulturer. Det er et unikt og sterkt album og er i mine ører noe av det beste som har kommet på norsk på aldri så lenge.

2. Midland - "On the Rocks"

Endelig et band som spiller country slik at det skal gjøres. Det er fengende, det er sjelfullt og tekstmessig så er det så country som det kan bli. En trio med enorm spilleglede og som sjangeren akkurat trenger. Midland var djupt savna på Country Music Awards (ihvertfall synes jeg det!) og når en ser på kommentarene til deres låter på YouTube så er det mange som ser på de som countryens nye håp. Det er ikke pålessa, det er ekte vare slik country skal være. "Drinkin' Problem" er den store hiten fra skiva, men det er så fullt av andre perler også at jeg knapt kan ramse opp alle. "Altitude Adjustment", "At Least You Cried", "Electric Rodeo", "Out of Sight" og "More Than a Fever" er alle låter som knuser det meste av det som kommer fra mainstreamcountryen.

3. Blondie - "Pollinator"

At mine gamle helter Blondie i 2017 skulle komme med et album som blåste meg av banen hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Men Debbie Harry og Chris Stein & co. viser med "Pollinator" at alder bare er et tall. Debbie Harry er i knallform i en alder av 71 (da albumet ble spilt inn) og her er musikk til å bli glad av. Jeg oppdaga skiva i mai, ikke så veldig lenge etter at tragedien ramma oss og denne musikken var med på å holde meg flytende i en tung periode. Jeg kjenner igjen det bandet jeg ble hodestups forelska i på slutten av 70-tallet, og spesielt åpninga på skiva er bare fantastisk fengende med "Doom or Destiny", "Long Time" og "Already Naked". Men det er så mange andre perler her, som det mektige avslutningssporet "Fragments" at jeg helt er solgt.

4. Ayreon - "The Source"

Det 8. albumet i Arjen Lucassens Ayreon-prosjekt er rett og slett storslagent. Det gir store musikalske opplevelser på så mange plan fordi Lucassen har så mange strenger å spille på musikalsk sett. Han er glad i klassisk musikk og mange klassiske instrumenter er med på å gjøre musikken mangeslungen. Det er progrock, det er progmetal, det er powermetal, det er klassisk og jeg vet ikke hva. Hva denne mannen får til er rett og slett beundringsverdig. Tidsmessig er det veldig voksent album og det er 17 komposisjoner, som jeg velger å kalle det. Jeg sitter ihvertfall fjetret tilbake etter å ha tatt til meg denne mektige musikken. 11 forskjellige vokalister har Lucassen henta inn for å bestalte de ulike rollefigurene og de gjør alle en kjempeinnsats. Jeg klarer ikke å følge med i handlinga, men får likevel store musikalske opplevelser og størrelser som Floor Jansen, Simone Simons, norske Nils K. Rue og James LaBrie er med på å sementere "The Source" som en maktdemonstrasjon iscenesatt av multitalentet Arjen Lucassen.

5. Dropkick Murphys - "11 Short Stories of Pain & Glory"

Jeg kjente ikke Dropkick Murphys fra før og utifra musikken trodde jeg de var et opprørsk band fra England eller Irland. Neida, de er fra Boston, USA, men det gjør ikke skiva mindre opprørsk. For dette er et album fullt av aggresjon og fullt av kampvilje på vegne av mennesker som står lavest på samfunnsstigen. I den sammenhengen er "Blood" typisk: "They beat us down, but we stay alive!" er det kraftfulle budskapet. "Rebels With A Cause" er også en sang prega av opprør. "First Class Loser" er slik jeg tolker det et spark på skinnleggen til han som sitter i det ovale rom for tida. Dropkick Murphys tar seg også råd til å ta med sin egen versjon av "You'll Never Walk Alone" og den funker fint inn i tematikken på skiva. Dette er ei kraftfull skive som gir mot og håp til alle som kjemper mot de mørke kreftene fra ytterste høyre, bredfull av ildfulle kampsanger.

6. Sibyl Vane - "Sibyl Vane"

Jammen meg har jeg et band fra Estland med på Topp 10-lista mi for i år. Jeg så en konsertplakat med de i deres hjemby Pärnu i mai og at jeg bestemte meg for å sjekke de ut er noe av det lureste jeg har gjort på musikkfronten i år. Dette er kraftfull musikk med sterkt rockepreg, og jeg hører også at Sibyl Vane har henta impulser fra bluesen og punken. Helena Randlaht er for meg årets funn på vokalfronten, en følsom og passe arrogant stemme som sammen med den tette musikken gjør dette til ei fullkommen pakke musikk i mine ører. Låter som "Bomber", Up up Down", "Clusterfuck" og "Noyée" viser spennvidden i en trio som jeg mener har de kvalitetene som skal til for å slå gjennom også utenom Estlands grenser.

7. Tove Bøygard - "Blåe Drag"

Plass til et norsksprålig album til, og det høyst fortjent. Tove Bøygard leverte i år et rett ut fantastisk album, både musikalsk og tekstmessig. Hun tar opp viktige tema som flyktningekrisen, vår behandling av tiggerne, fengselsfuglers drøm om et alminnelig liv og i det hele tatt taler Bøygard de svakestes sak i flere av sine sanger. Når det gjøres til kraftfull musikk og ei bokstavelig talt distinkt og sterk stemme blir det ei fullkommen pakke. Det er et album som står som en påle blant norske utgivelser i 2017.

8. Margo Price - "All American Made"

At jeg ga Margo Price 5,5 og ikke 6 for dette albumet er min store, dårlige musikalske samvittighet i år. For når jeg hører på det nå så hører jeg ei skive og låter som fortjener en klink 6-er. Sammen med Midland så er Margo Price den som først og fremst gir meg håp for countryens framtid. På fjorårets debutalbum "Midwest Farmers Daughter" fortalte hun sin dramatiske livshistorie i det gripende åpningssporet "Hands of Time" og på "All American Made" går hun et steg videre med en nådeløs analyse av det amerikanske samfunnet. Som "Pay Gap" som er en protest mot lønnsforskjellene mellom menn og kvinner, om vold i nære relasjoner i "Don't Say It" og i tittelsporet om den amerikanske dobbeltmoralen eksemplifisert ved Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. For ikke å snakke om den amerikanske bondens kår i "Heart of America" og hva det gjorde med familien Price å miste gården sin. Følsomt framført til deilig country gjør dette til et uovertruffent album, og Rolling Stone har da også kåret dette til årets album innen country og americana. Med sine klare politiske standpunkter mot det bestående kan nok ikke Margo Price regne med et stort publikum blant mainstremacountryfansen, men det tror jeg hun lever helt fint med. Hun er en artist med ryggrad og som står for noe, og det trenger vi i dag.

9. Sera Cahoone - "From Where I Started"

Dette er nok en artist som er ukjent for mange, men sannheten er at Sera Cahoone i år kom med et aldeles utsøkt album innenfor country/folkskiktet. I mine ører er det ei plate prega av nærhet, ekthet og varme, kvaliteter som dere nok har skjønt at jeg verdsetter meget høyt innafor musikken. Ingenting pålessa her, det er enkel, men likevel stilfull musikk som sammen med Cahoones vare stemme gjør dette rimelig fullkomment. Sterkest er "Ladybug" som er en hyllest til et familiemedlem som døde som resultat av familievold, bare 21 år gammel. Et anna tema hun tar opp er hvordan det er å leve ut sin kjærlighet i et land der alt anna en heterofile ekteskap blir sett på som en trussel av sterke grupper. Sera Cahoone fortjener et stort publikum, og Norge burde sånn sett være et land der mange trykker henne og hennes sjelfulle musikk til sitt bryst.

10. Aaron Watson - "Vaquero"

Til slutt et nytt sjelfullt countryalbum fra texaneren Aaron Watson. Han lar seg heller ikke friste til å lesse på musikken for å gjøre seg populær hos mainstreamfansen. Et veldig behagelig album med mange perler, som "Clear Isabel" som er et innlegg i debatten om muren mot Mexico. Men Watson har i et intervju sagt at han med den sangen ønsker å sette fokus på enkeltmenneskene dette handler om, og ikke er et standpunkt for eller mot muren. Likevel er det blitt en fengende og sterk låt. Men her er fullt av fengende, gode countrylåter som "Take You Home Tonight", "These Old Boots Have Roots" og "They Don't Make Em Like They Used Too".


LÅTER SOM HAR GJORT INNTRYKK I 2017

I et år der musikk har vært utrolig viktig for meg så har jeg også plukka ut noen av årets nye låter som har gjort et spesielt inntrykk på meg. Ingen rangering her.

"Ordlaus Ven" - Sigrid Moldestad



Treffer meg midt i hjertet som samboer til ei som har mista det kjæreste hun har, et barn.

"Altitude Adjustment" - Midland



Årets countrysang for meg. Herlig upretensiøs og sjukt fengende.

"Doom or Destiny" - Blondie


Blondie og Debbie Harry treffer meg midt i solar plexus med dette heftige åpningssporet på "Pollinator"

"Blood" - Dropkick Murphys


Opprør mot det bestående og for de som står nederst på samfunnsstigen. Aggresjon så det holder!

"Ladybug" - Sera Cahoone


Følsomt og sterkt om en 21 år gammel tobarnsmor som døde som følge av familievold. Gåsehud!

"Heart of America" - Margo Price


Margo Prices hyllest til besteforeldrene og til gården som familien mista.

"Two Lane Texaco" - My Darling Clementine

Sterkt og vart om forfallet i barndomsbyen. (ikke video på YouTube).

"Clear Isabel" - Aaron Watson


Om menneskene debatten om Mexicomuren handler om.

"Sjå i Nåde" - Tove Bøygard (ikke på YouTube)

Sterk låt med hyllest til en far og en søster som har hatt sitt i livet og til et land som trenger å vise mer raushet.

"The Way That The World Breaks Down" - Ayreon


Fantastisk komposisjon og fantastisk video med hele vokalistuniverset på et stort album.

"Americana" - Ray Davies



Sjelfull og fengende start på et flott album. En låt som sitter i hodet.

Det var alt for 2017 og jeg ønsker alle et riktig Godt Nytt Musikkår 2018!

torsdag 28. desember 2017

Sugarfoot - "Santa Ana"


Sugarfoot leverte et glimrende album ifjor med "Different Stars". Det er også veldig mye bra på årets skive, som er veldig sammensatt musikalsk sett. De er både i blueshjørnet, det rene countryhjørnet, rockehjørnet og litt midt i mellom alt. Jeg liker de best på denne skiva når de er nærmest countryen og countryrocken. En voksen utgivelse er det, på vinyl er dte blitt et dobbeltalbum.

"Hungry Man", er en drivende countryrocker og et av høydepunktene for meg.:


"Schmogne" er en fengende countrysak som er behaglig og fin å lytte til. Øyvind Holm har en litt tilbakelent vokaliststil, noe som bl. a. kommer til uttrykk i "My Buzzing Telephone", en spennende låt som er av det mer popaktige slaget. "Don't you worry that my boots are burning" åpner "Blisters On My Mind" med, og det er også lekkert produsert countryrock.

Som ifjor er innspillingen lagt til Joshua Tree, California, stedet som er herostratisk berømt fordi det var der Gram Parsons så altfor tidlig endte sitt liv i september 1973. Og at Sugarfoot har henta inspirasjon fra den store mester er tydelig ved at de trekker mange sjangre og elementer inn i musikken sin.

"The Nightingale" er et spennende åpningsspor med taktskifte i refrenget og med en drømmende vokal av nevnte Holm. Det bærer bud om at det er et mangeslungent album. 2. sporet "All Dried Up" er derimot vel kjedelig i mine ører, musikken er seig og jeg føler ikke at den tar helt av.

I "Coastal Postcard" har vi skivas mest livlige spor, med spenstig gitarspilling. Vokalen kunne vært skarpere her, men dette er en låt som gir meg fot. "Snakes and Ladders" er en hyggelig og fengende countrylåt som er lett å bli glad i, faktisk litt allsangfaktor på denne.

Det velvoksne avslutnings- og tittelsporet "Santa Ana (Hats off to Shakey)" på over 15 minutter må mer kalles en komposisjon enn en sang eller låt. Dessverre blir den vel kjedelig for meg, og da også altfor langdryg. Her virker det som Sugarfoot rett og slett i litt for stor grad vil vise at de er flinke musikere. Og det er bl. a. herlig gitarsolo her, men som helhet blir ikke dette et spor som setter seg hos meg.

Når jeg også tar med at det er et par anonyme spor til så blir dette ei skive som spriker mye, men som på sitt beste er fremragende musikk av meget kompetente og gode musikere.

Karakter: 4,5.

Dette var det siste albumet jeg rakk i år og på nyttårsaften vil jeg avsløre hvilke album jeg har på min Topp 10-liste for 2017.

onsdag 20. desember 2017

Andrew Combs - "Canyons of My Mind"


Andrew Combs fra Dallas, men bosatt i Nashville er i år ute med sitt 3. album og befester posisjonen som en følsom stemme det er meget behagelig å lytte til. Musikalsk er vi i folk- og americana/countryland. Varierte melodier og altså en av de mer følsomme mannlige stemmene jeg har hørt i år. Det er musikk å slappe av og roe ned til.

Vel, åpningssporet "Heart of Wonder" motbeviser litt det siste utsagnet for der er det en trompet som mer høres ut som et rivjern og som er rimelig malplassert etter min smak. Den bryter opp en ellers fin melodi. Men bortsett fra det så er det mye vellyd og mye velbehag på denne skiva. Bassbaserte "Sleepwalker" som spor to er et godt eksempel på nettopp det. Også sober bruk av strengeinstrumenter her:


"Dirty Rain" er en enkel og vakker sang med en meget effektfull og sterk video som setter spørsmål ved hvilken verden det er vi gir til våre barn etter 170 år med mer eller mindre uhemma forurensing. Rett og slett et viktig innlegg i klimadebatten dette:


Musikalsk sett er "Rose Colored Blues" min største favoritt på albumet, her i en nydelig akustisk versjon:


Som sagt så har Andrew Combs en stemme som skiller seg ut i det å legge følelser i måten å synge på. Det gir albumet en ekstra nerve og ekthet og jeg skjønner at Combs er en artist som vil noe med musikken sin, han vil fortelle historier om livet, kjærligheten og verden.

En annen vakker sang er "Lauralee":

Til slutt må jeg ta med en akustisk versjon av avslutningssporet "What It Means To You" som er albumets eneste duett, med Caitlin Rose som sangpartner. Dette er bare nydelig country:

11 spor og de aller fleste er behagelige og vakkert framført. "Hazel" er kanskje litt stillestående, men egentlig er det bare småpirk. Vi har "Better Way" der Combs stemme formelig svever over musikken, stilfullt laget. "Blood Hunter" er en fengende låt med både fløyelsmykt og litt sterkere gitarspill. Og vi har litt hardere "Bourgeous City" som er et aldri så lite oppgfjør med Trump og det hans tilhengere står for. (I det hele tatt lurer jeg på hvilken musikk Trump hører på, om han hører på noe i det hele tatt, for amerikanske artister står formelig i kø for å fortelle nasjonen og verden med sine sanger hva de mener om han og hans politikk).

Ihvertfall er mitt inntrykk at Andrew Combs er en ung artist som er i stadig utvikling og som jeg føler meg trygg på at vi vil høre veldig mye bra fra i årene som kommer.

Karakter: 5.

tirsdag 19. desember 2017

John Mellencamp - "Sad Clowns & Hillbillies"

 
John Mellencamp begynner å dra på årene han også, men er en ung og vital 66-åring (65 da dette albumet kom i vår). Konseptuelt er dette et album i beste Mellencamp-ånd med et kritisk blikk på samfunnet i flere av tekstene, samt om de utfordringene vanlige folk har i sine liv. Carlene Carter har dessuten en viktig rolle på dette albumet som duettpartner på fem sanger og som backingvokalist. Mer om henne etterhvert.

Musikalsk er det til rider skranglete, det kan virke som enkelte låter er spilt rett inn. Men jeg liker det, det gjør musikken mer autentisk, ekte og nær. 13 låter og Martina McBride er også med på én av de. En av låtene Carter er med på, "My Soul's Got Wings" er reinhekla gospel, noe jeg ikke helt hadde venta fra Mellencamps side. Men musikalsk sett så duger den veldig godt på denne skiva.

Det første eksemplet jeg tar fra albumet er sporet der Martina McBride er med, "Grandview", en sugende og sterk sang med mye soul:


En av de sangene jeg er mest glad i på dette albumet er "Early Bird Cafe", om det å holde til på et slitent serveringssted der ikke akkurat samfunnets vinnere frekventerer. Det er Mellencamp på sitt beste, der han bruker fengende musikk til å fortelle historiene til samfunnets slitere.

"All Night Talk Radio" er en ærlig Appalachianstyle-låt som jeg også liker meget godt:


Tekstmessig er Mellencamp på sitt mest sylskarpe i avslutningssporet "Easy Target" som er et oppgjør med alle drapene på svarte mennesker begått av hvite politimenn, og han trekker linjene til de som brenner kors, Ku Klux Klan. "Easy targets, our countrys broken hearts" er sterke avslutningsord på skiva, og dette er en sang og et problem Mellencamp ikke ønsker at vi som lyttere skal stille oss likegyldige til.


Jeg nevnte Carlene Carters bidrag, og hun er en artist jeg har stor sans for, og stor respekt for. Hun leverte noen sterke skiver på 90-tallet med "Every Little Thing" som en stor hit. Som sin stefar fikk hun etterhvert føle pillenes og rusens mørke sider, men hun har kjempa seg tilbake og blitt en moden artist. Det kan også høres i stemma hennes.

Det er et sterkt og godt samspill mellom Mellencamp og Carter på denne skiva, som på "Indigo Sound":


"Damascus Road", skrevet av Carter er også en sterk låt:


Av andre låter jeg vil framheve på skiva er "Sugar Hill Mountain" der Carter er hovedsanger, en sang der jeg får Dixielandvibber og "Sad Clowns" som er en slentrende jazzete sang som passer den rue, voksne stemma Mellencamp har fått med årene. "What Kind Of Man Am I" er en sjølransakende tekst, "a better man I would liked to be" er en verselinje som forteller nettopp det. En sang som begynner rolig og som utvikler seg til å bli albumets mektigste spor. Fengende "Battle of Angels" fortjener også å bli nevnt, en sang som er blant mine største favoritter her. MickeyNewburys "Mobil Blue" som appetittvekkende åpningsspor må også nevnes.

John Mellencamp er fortsatt en viktig artist, og han har fortsatt viktige budskap i mange av sine sanger. Han er heller ikke redd for å synge ut hva han mener om det han ser i det amerikanske samfunnet, i et land som blir stadig mer polarisert. Trumps sinte hvite menn er nok ikke hans beste venner for å si det sånn..... Musikalsk duger det også, vi hører fortsatt at det er en rocker vi har med å gjøre, men en rocker som aldri har vært redd for å dra andre elementer inn i musikken sin. Til sammen så gjør dette "Sad Clowns & Hillbilles" til ei viktig skive i USA anno 2017.

Karakter: 5,5.

lørdag 16. desember 2017

Benedicte Brænden - "Blood on Your Hands"



Jeg må raska på skal jeg få skrevet om de skivene jeg ønsker før året er omme og jeg kan sette opp min Topp 10-liste. Jeg har også ambisjoner om å sette opp ei Topp 10 av låter som har kommet i år.

I dag, eller rettere sagt i natt er turen kommet til Benedicte Brænden, Elverumsartisten som var med i den ene sesongen av "Lyden av Lørdag" som var i 2007. Brænden kom nok sjangermessig litt ui skyggen av Ida Jenshus der, men leverte såpass bra st jeg har hatt henne i bakhodet siden. Debutskiva fra 2012, "Doghouse Roses" gikk meg dessverre hus forbi, men årets album "Blood on Your Hands" har jeg altså fått hørt på de siste dagene.

Og her er en fin blanding av country og rockabilly. Slik det må bli når hun har med musikere fra Lucky Lips og rytmeseksjonen til The Lucky Bullets. Av og til hører jeg også litt "boom-chakka-boom"- stilen til Johnny Cash.

Og det er absolutt blitt ei hørverdig plate. "Prairie Storm" er et spenstig åpningsspor der det er tydelig å høre at musikere fra både Lucky Bullets og Lucky Lips får bidra med sine stiler. Tittelsporet "Blood on Your Hands" er også en fengende sak som går i en spenstig rytme. "You Are Dangerous" er mer dramatisk slentrende, for å si det på den måten. En stemme som er både hes og søt bærer denne sangen på en besnærende måte.

"Panthera" har et lydbilde som minner meg om den store mester Cash og det er flott at hun henter inspirasjon fra en av de største. En trompet setter spiss på denne også spoenstige låten. "Black Widow Spider" er også en litt dramatisk låt, den låten jeg har brukt lengst tid på å få under huden, men nå sitter den bra hos meg.

"Snake Eyes" er litt midt imellom i tempo, og det er bra at takten varierer, for ofte hører jeg album der det går mye i den samme duren hele tida. Da blir jeg fort lei, det slipper jeg absolutt her. "No Surrender, No Retreat" er også litt Cash og også en låt som jeg liker meget godt. Den spesielle stemma til Brænden passer veldig godt til denne type musikk, og hun klarer også å variere den etter hvordan musikken går. Ikke alle artister klarer det.

"Losing Card" er et av høydepunktene. En sår tekst om å sitte med taperkortet i kjærlighetens spill og Brænden klarer med sin stemme å fargelegge en slik tekst på den måten den krever. Så runder hun skiva av med veldig spenstige "Whiskey Plates" som igjen er en meget fin blanding av country og rockabilly.

Brænden har vært med og skrive alle låtene sjøl, på noen har hun med Martin Hagfors eller ektemannen Christopher Bricknell Lindahl, trommis i The Carburfetors".

Jeg liker alle ni låtene på skiva, og da sier karakteren seg sjøl egentlig. Har gått inflasjon i 6-erne nå i desember, men det forteller altså at jeg har truffet godt med den musikken jeg har latt ørene mine bli eksponert for de par siste ukene. Benedicte Brænden leverer nemlig et helstøpt album som sitter som ei kule hos meg. Og da fortjener hun all den skryt hun kan få. Nemlig!

Ingen video på YouTube enda albumet ble sluppet i april, bortsett fra en liten Teaser:



Karakter: 6.

Så derfor, her er Benedicte Brænden fra "Lyden av Lørdag" for ti år siden: