Motorpsycho - "The Tower"

Å skrive om ei skive av Norges kanskje mest legendariske rockeband er en risikabel øvelse. Egentlig har jeg aldri hatt noe nært forhold til de, men har noen kompiser som er svorne fans og en sjef som har en Motorpsychoplakat som eneste veggpryd på kontoret sitt. Det er klart man blir påvirka av slikt, og derfor bestemte jeg meg for å gi de en sjanse nå som albumet "The Tower" har kommet ut.

Og for å si det sånn, her er det både hummer og kanari, men aller mest hummer! På sitt beste så har denne skiva kanskje det beste jeg har hørt av artister med norsk pass i år. Da tenker jeg spesielt på låt, eller komposisjon 2 og 3, "Bartok of the Universe" og "A.S.F.E.". Det er mektige og drivende rockekomposisjoner som er ren nytelse:

"Bartok of the Universe" har også et pompøst preg som jeg liker godt, en fantastisk komposisjon. "A.S.F.E." er ikke stort dårligere:

Men så, som spor 4 kommer "Intrepid Explorer", en komposisjon som i mine ører utvikler seg til en kakofoni av lyd med en for meg ustrukturert pålessing av instrumenter. Definitivt ikke noe for ørene mine.....

Albumcoveret viser Håkon Gullvågs maleri "Babels tårn", noe som gir et godt bilde av hva de henspeiler på med "The Tower" som albumtittel. Og tittelsporet, som åpner albumet er heller ikke så verst med vekslinger mellom det vare og sarte og de harde, tunge riffene.

Bandet viser også sin musikalske variasjon med to (for de å være) korte og enkle, akustiske låter som bryter helt med det harde og sterke lydbildet på de fleste andre sporene. De blir akustiske pustepauser så og si. Av disse setter jeg mest pris på "The Maypole":

Men jeg synes Motorpsycho er best når de er hardtslående som "The Cuckoo", en seig og tøff komposisjon med sjukt bra gitarspill. "In Every Dream Home" er i samme kategori, denne er også av det beste noen norsk artist har levert i år, hinsides bra:

"A Pacific Sonata" klokker inn på over et kvarter, og grenser mer opp mot de to akustiske låtene enn de tunge rockespora. Etterhvert blir denne en smule monoton for meg, og da mister jeg litt interessa. Avslutningssporet "Ship of Fools" er på snaue kvarteret, begynner vart men blir etterhvert en tung og tøff rockekomposisjon det også. Mektige saker!

Bent Sæther og Hans Magnus Ryan har fått med seg ny trommis av året i svenske Thomas Järmyr og han overbeviser. Vokal har aldri vært Motorpsychos sterke side, og det er vel der hovedankepunktet ligger. Bent Sæthers stemme blir av og til for spe og monoton i forhold til den tøffe og energiske musikken. Men på den annen side har han en følsomhet i stemma som spesielt kommer fint fram i de mer vare sporene.

Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde en forestilling om at dette ville bli vel sært for meg. Istedet så skjønner jeg veldig godt hvorfor mange ser på Motorpsycho som Norges beste band noensinne. Det som hindrer en 6-er er lydkakofonien "Intrepid Explorer" og vel monotone "A Pacific Sonata". Ellers er dette ei aldeles glimrende skive av tre sjukt gode musikere!

Karakter: 5,5.

Ayreon - "The Source"

Den nederlandske multiinstrumentalisten, komponisten og låtskriveren Arjen Lucassen har hatt sitt Ayreonprosjekt gående siden 1995 og i år kom 8. utgivelse, "The Source". Lucassen spiller det meste av instrumentene sjøl, men har en fast trommeslager i Ed Warby. Musikken er progrock, progmetal og powermetal ofte kombinert med elementer av folk, elektronica og klassisk musikk. Vi hører ofte instrumenter vi ellers forbinder med nettopp klassisk, og det er tydelig at Lucassen henter mye inspirasjon derfra. Mange av låtene er også som komposisjoner å regne, noe som også gjør sammenligninga med klassisk musikk relevant.

Som i de fleste Ayreonalbumene så forteller også "The Source" en historie i et eget science fictionunivers. Lucassen henter inn vokalister han mener passer til å gestalte de forskjellige rollefigurene. På dette albumet har vi følgende vokalister:  Floor Jansen, Hansi Kürsch, James LaBrie, Michael Eriksen, Mike Mills, norske Nils K. Rue fra Pagan's Mind, Russell Allen, Simone Simons, Tobias Sammett, Tommy Giles Rogers ogTommy Karevik.

Det er stort, det er mektig og det er mangeslungen og variert musikk. Du kan oppleve flere stilarter og flere sjangre i samme komposisjon. Og det tar tid å lytte igjennom med 17 spor og det mektige åpningssporet på 12:30 slår an tonen, "The Day The World Breaks Down". Her er alle 11 vokalistene med:

Et stort og mektig nummer dette, og det er faktisk blitt enda mektigere etter at jeg så denne videoen og de forskjellige vokalistene i aksjon. Bl. a. en av mine store favoritter, Simone Simons i Epica.

Jeg er ikke av de som klarer å følge med i handlinga, men jeg nyter musikken, dens kraft, vitalitet og rytme, samt de sterke vokale prestasjonene. Derfor presenterer jeg tre spor til som enkeltstående musikkopplevelser, men for de som vil lese mer om handlinga i "The Source" kan en lese her.

"Star of Sirrah":

"All That Was, vakkert med bl. a. Simone Simons og Floor Jansen.

"Condemned To Live":

Jeg er blitt en enda større fan av Arjen Lucassen etter dette albumet, et av de største musikalske talentene jeg har hørt. Bare så synd at dette er så store prosjekt at det er ytterst sjelden publikum får anledning til å se det live. Det forrige albumet "The Human Equiaton" ble framført som en full-skala teaterproduksjon fire ganger i Rotterdam i september- 15 og gitt ut som album og DVD. Og nå nettopp, 15. - 17. september ble det satt opp tre Ayreonkonserter med 16 av av vokalistene som har vært med opp igjennom pårene, bl. a. Anneke Van Giersbergen, Floor Jansen og Marco Hietala. Jeg vet om folk fra Norge som skulle dit og de må ha hatt en aldeles fantastisk opplevelse. Lucassen er ikke blant de som er mest glad i å stå på ei scene, men her var han med.

Dette er bare fantastisk komponert og det er utrolig sterk musikk å høre på. Derfor:

Karakter: 6.

Utmarken - "Förfallstid"

Ifjor likte jeg veldig godt debuten til nordsvenske Utmarken og når oppfølgeren nå har kommet så er det helt tydelig at de har tatt store steg. Eller de, Utmarken er, ihvertfall på plate Mathias Gyllengahn. Han trakterer instrumentene sjøl, men når han skal ut på veien har han med seg bandet. Et par gitarsoloer, en gjestevokal av en kvinne ved navn Helena på "Vårdröm" samt at de norske folkrockerne i Byrdi hjelper til med vokal på "Vintervind" er de eneste bidragene fra andre.

Musikken er det vi best kan kalle folkmetal, altså metal med sterke innslag av folkemusikk. Det er på en måte litt Gåte, men en del hardere lydbilde. Og jeg synes dette er mektig musikk, ja, jeg vil kalle det mektig bra! Det fenger, det er dramatisk og Mathias Gyllengahn forteller historiene med ei kraftfull og god stemme. Mest av alt i "Bröder i Strid", en sang som tekstmessig er typisk for Utmarkens univers. Det er kamper og det er strid. "Finst det nåt vackrare enn bröder i strid" synger Gyllengahn, og opphøyer det å stå sammen som brødre og kjempe den gode strid som noe av det beste et menneske kan gjøre og oppleve.

Tittelsporet "Förfallstid" slår an tonen som første spor. I et intervju i siste nummer av Scream! Magazine forteller Gyllengahn at dette i det svenske innlandet er navnet på tida mellom vinter og vår der man ikke kan gjøre mye; ikke kan man gå på isen, men det finnes heller ikke mye åpent vann, og man kan ikke begynne å så for å nevne et par eksempel. En dramatisk sang som det til tider svinger godt av takket være folkemusikkinstrumentene.

"Lidandets Väg" har en drøyt minutt lang intro som har fått et eget spor som glir over i sjølve sangen. "Hold fast vid det du har, det fins ingenting kvar" heter det bl. a. i en tekst som ikke er spesielt optimistisk. Men musikken tar meg, jeg blir sugd inn i Mathias Gyllengahns univers og det er et sted jeg ønsker å være.

Avslutningssporet "Mitt Norrland" er den eneste låten jeg har funnet video til, en sterk hyllest til den delen av Sverige som Gyllengahn kommer fra:

Både i tekst og musikk er det helt tydelig at Gyllengahn mest av alt ønsker å fremelske det frie livet langt fra storbyen, og det frie menneskets kamp for å holde fast på en livsstil i pakt med naturen. Det hører vi også i "Vintervind" med et tøft kor i refrenget, der altså norske Byrdi bidrar.

De andre låtene på skiva er også mektige, og jeg lar meg altså forhekse av denne musikken. Det er rett og slett forførende musikk Mathias Gyllengahn serverer med Utmarken og jeg lar meg villig forføre og forhekse.

Gyllengahn og Utmarken har allerede vært i Norge og spilt på Totsåsrock og Midgardsblot. Jeg bare håper de også tar turen til Trøndelag så jeg kan få sjansen til å oppleve de live. For det kan jeg tenke meg er en heftig opplevelse!

Karakter: 6.

Willie Nelson - "God's Problem Child"

Jeg slutter aldri å la meg imponere over Good Ol' Willie Nelson. I en alder av 84 kommer han med nytt album, og igjen oser det kvalitet og musikkglede. Det er slik som dette country skal være og dagens unge countryartister har virkelig noe å lære. Tekstene er skrevet av en mann som har et levd liv å fortelle fra, og dermed er det mye livsvisdom å høre her.

På "God's Problem Child" er det en fin blandig av spenstige låter og mer rolige og tilbakelent. Albumtittelen viser også den gamle mesters humor, han ser jo at han ikke har levd et A4-liv akkurat! Og i en av de beste låtene tar han for seg at ryktene om hans død er en smule overdrevet:

I 2015 ga han ut ei veldig bra skive sammen med sin gode venn Merle Haggard. Nå har Merle vandra, og sjølsagt har Willie laget en flott hyllest til sin outlawkompis:

På tittellåta har Willie med Jamey Johnson, Tony Joe White og Leon Russell. En reflekterende og flott tekst:

I "Delete and Fast Forward" tolker jeg som at en må bare komme seg videre sjøl om en får negative hendelser i trynet. "The elections are over, and nobody won" synger Willie, og vio skjønner vel alle hva han sikter til.

Her er "Old Timer", en rolig, vakker og følelsesladet sang om livets forgjengelighet:

Til slutt et litt spesielt opptak, 92-årige Lyndel Rhodes som hører på når Willie Nelson synger hennes egen "Little House on the Hill", sangen som åpner albumet:

13 sterke sanger er det Willie Nelson kommer med på dette albumet, og det er bare deilig å høre at han fremdeles har det lille ekstra, og at ingen gjør country som han.

Karakter: 6.

Beth Blade and the Beautiful Disasters - "Bad Habit"

Cardiff er ikke bare Manic Street Preachers, Beth Blade and the Beuatiful Disasters er et av bandene som har grodd opp fra byens levende rockemiljø, og de kom med sitt debutalbum "Bad Habit" i april. Beth Blade er forgrunnsfiguren på rytmegitar og vokal, og hun er også bandets låtskriver. Med seg har hun Luke Strickland på gitar, Nicko Goodwin på bass og Sam Brain på trommer.

Aller mest minner dette meg om Joan Jett & The Blackhearts fra 80-tallet, og jeg vil ikke bli overraska om Beth Blade & co har henta en del inspirasjon der. Da kan sikkert enkelte innvende at det er generisk musikk, jeg velger heller å si at god rock'n roll er tidløs musikk. Og det er jammen godt at vi i ei tid der EDM har tatt over hitlistene fremdeles har band som sverger til streit, rett fram og tøff rock. Det er det Beth Blade og gutta serverer, og jeg synes de kommer godt ut av debuten.

De slår an tonen tvert med åpningssporet "Hell Yeah!", en fengende låt med bra gitarspill. Så drar Beth og gutta i gang tittelsporet "Bad Habit" som er blant albumets beste låter, skikkelig tøff og energisk rock som fenger:

"Beatiful Disease" går litt ned i fart, men er likevel en låt med veldig bra trøkk:

Her et konsertopptak av "If You're Ready To Rock", litt mer rufsete lyd, men herlig rock'n roll likefullt:

Til slutt må avslutningssporet "Legends Never Die" med, der Beth går tilbake til da hun ble hekta på rock, også dette en favoritt hos meg:

Veldig mye energi i dette bandet, Beth Blade gjør et solid inntrykk som vokalist, gitarist og frontfigur. Men bandkompisene leverer også godt, bl. a. med heftig gitarspill av Luke Strickland. De er litt uferdige ennå, men samtidig liker jeg det når det er litt rufsete og rett fram. Så dette er et band jeg venter spent på fortsettelsen til.

Karakter: 5.

Aldaria (Frode Hovd) - "Land of Light"

Aldaria er metaloperaprosjektet til Frode Hovd fra Bjugn. I det hele tatt er metaloperaer nærmest for en egen sjanger å regne , og det er mange rundt om som har gitt ut slike prosjekt. Og fosningen Hovd har klart å samle en del sterke navn innen metalsjangeren til dette prosjektet, med vokalinnslag tatt opp i fosrkjellige studioer rundt om på kloden.

En metalopera har som andre operaer en handling, og i denne sjangeren er inntrykket mitt at det meste går under begrepet fantasy og kamper mellom det gode og det onde. Det er det også her uten at jeg har satt meg all verden inn i handlinga. Jeg konsentrerer meg heller om musikken og låtene. Og det som er utfordinga når en lager en powermetalopera er å få variert det musiaklske uttrykket. Det blir ofte at den ene låten durer i vei på samme vis som den forrige.

Hovd faller av og til i den fella han også, men stort sett synes jeg han klarer den utfordringa bra, og det er flere låter på denne skiva som jeg liker. Som det første ordentlige sporet, "Another Life", en aggressiv og fengende låt som er en god innledning.

Det er bare tre låter fra albumet som er å finne på YouTube, først ute er "Guardians of Light": Vokal: Yannis Papadopoulos.

Når vi har ni energiske powermetallåter så er en rolig sak som "Trail of Tears" en nødvendighet for å ta en pust i bakken, der den kommer omtent midt i haugen. Vokal her av Matias Blad:

"Where Reality Ends" er det siste sporet jeg har funnet, her vet jeg ikke hvem som har vokal:

Ellers vil jeg trekke fram det nesten 12 minutter lange tittelsporet som avslutter albumet, en rett ut mektig komposisjon som jeg synes det er synd jeg ikke får posta her.

Men når det er sagt så synes jeg at Frode Hovd har lykkes bra med dette prosjektet. Internett og en mer globalisert verden har gjort at slike prosjekter er blitt mulig uten at alle musikerne er samla til samme tid i samme studio. Det kan heller ikke være enkelt å få det til slik en vil ha det, men her har Hovd tydeligvis kommet i kontakt med musikere og vokalister som har tent på prosjektet og som dermed har vært motiverte til å få til et best mulig resultat.

Som nevnt, enkelte ganger kan noen av låtene bli vel like, men når alt kommer til alt er dette mer enn godkjent og Frode Hovd kan gå med hodet høyt hevet over å ha fått til et såpass bra produkt.

Karakter: 4,5.

Ray Davies - "Americana"

Kinksvokalist Ray Davies, eller Sir Ray Davies som er det rette å kalle han nå etterat han ble adlet tidligere i år er ute med et album som beskriver hans kjærlighet-hat forhold til USA, der han har sitt andre hjem i New Orleans. Kjærlighet i forhold til musikken, hat i forhold til de blandede erfaringene han gjorde seg da han og Kinks frenetisk turnerte "over there" i et forsøk på å få et gjennombrudd og leve "The American Dream".

Og la det være sagt med en gang, dette er blitt smakfullt og vakkert med 15 spor, hvorav to er monologer som forklarer bakgrunnen for et par av låtene. Jayhawks er backingbandet og keyboraist Karen Grotberg bidrar også med vokal på "Message From the Road" og "A Place in Your Heart". Det er egentlig bare et spor som ikke er min gate, men ironisk nok er det låta med kanskje den beste og viktigste teksten. Rent musikalsk synes jeg "Change For Change" er kjedelig og stakkato, men teksten er viktig der den handler om en verden som trenger forandring, bl. a. ut fra et miljøvernsynspunkt.

Men ellers er det bare vellyd. Åpnings- og tittelsporet "Americana" slår an tonen. Det fenger og det er vakre harmonier:

På åpninga av "The Deal" kan jeg nærmest banne på at det er et opptak av Gram Parsons som sier: "Im' saying, people in this town have to be locked up, all of them, we have to leave and these people have to locked up, you know what I mean?" Og jeg kan forestille meg at Parsons sier det om Nashville, han hadde som kjent ingenting til overs for hvordan Nashville forvalta countrymusikken. Nå kan jeg ikke garantere at det virkelig er GP vi hører, men jeg liker å tro at det er det og at min tolkning er riktig :)

"Poetry" er også en flott, fengende sak. Det er en låt den minner meg om, men akkurat nå klarer jeg ikke å hente hvilken det er. Men det får så være, dette er en sang som fint står på egne bein:

På "A Place in Your Heart" er det hovedsakelig Karen Grotberg som har vokalen før Sir Davies sjøl tar den inn på tampen. En etterhvert lettbeint og fengende sak:

"Rock'n Roll Cowboys" er en av de to sangene som har en forklarende monolog foran, kalt "Silent Movie". Om naboen i New Orleans, nå avdøde Alex Chilton som stakk innom dagen før Davies skulle ut på reise og der de snakka om musikk og de gode sangene. Om sanger du laga som ung og som fortsatt er syngbare, som om tida har stått stille. Og mens de snakker starter en gammel westernfilm på TV-en og de ser på den uten lyd. Og de innser at tida den har forandra seg sjøl om en altså fortsatt synger de sangene en laga som ung.

Sir Davies har mange historier han ønsker å fortelle på denne skiva, og det er jaggu vanskelig å velge ut noen sanger framfor noen andre, fordi nesten alle låtene er gode historier til god musikk. Som "The Invaders" som forteller historien om hvordan Davies og andre britiske rockere prøvde å erobre USA:

Til slutt må også avslutningssporet "Wings of Fantasy" med. Da har jeg tatt 6 av de 13 musikksporene på et album som jeg varmt anbefaler:

Karakter: 5,5.